Sikre tegn på at du har det kjipt på sykkelen, sånn generelt på tur og trening og ritt:
- Mest av alt i hele verden vil du bare hjem
- Alt du tenker på er distansen du har tilbakelagt, distansen du har igjen, og du regner kontinuerlig ut snittfart og ca tiden du vil være hjemme/i mål/ved bilen
- Du tenker bare på mat og hva du skal spise når du kommer hjem
- Du er så s.i.n.n.s.y.k.t. lei
- Du hater sykling
- Du har vondt, i rumpa og arma og beina og ryggen og nakken
- Jo mer du kjenner etter har du faktisk vondt i skoa, i hjelmen og i klærne også
- Du tenker at du aldri mer vil sykle, noensinne
- Du har lyst til å selge sykkelen, eller pælme den, ett fett
- Du har lyst til å legge deg ned på bakken og til h.... med alt
- Du har lyst til å simulere et illebefinnende sånn at noen kan trøste deg og dulle med deg og kanskje til og med få deg hjem
- I de verste tilfeller har du bare lyst til å dø
Men sufferfest marathon var ikke i nærheten av å være kjipt! Det var jo egentlig bare en fest fra ende til annen, der vi satt som konger og dronninger på rullene våre og fikk en oppvartning av en annen verden. Løfta du på lillefingeren så kom det folk ilende til med mat og drikke i alle varianter, barer, sjokolader, bananer, boller, brød med pålegg, potetgull, kaffe, cola, sportsdrikk i utallige smaker, vann med og uten kullsyre, yt meg her og snickers meg der. Man trengte ikke løfte på lillefingeren engang, for det gikk kontinuerlig folk mellom radene med noe man kunne forsyne seg av. Det var en nesten overveldende overflod, og jeg tror jeg takket nei oftere enn jeg forsynte meg. Så nok mat og drikke var ingen bekymring. Ingen bekymring for å dette av feltet eller laget sitt. Ingen bekymring for å velte. Ingen bekymring for å ikke rekke en sperrefrist. Ikkeno motvind eller sidevind eller regn. Punkterte du så vips ble det fikset. Og bakkene valgte du selv. Så det var egentlig bare å sitte der å tråkke. Ikkeno konkurranse annet enn mot seg selv og sin egen evne til å fordele kreftene ut over ti og en halv time.
Jeg hadde gleda meg lenge til dette, og jeg fikk rett; det var kjempegøy! Tro det eller ei! Det er jo egentlig skikkelig koko og for meget spesielt interesserte vil jeg si, men så fins det mye gærne folk også! 10 sufferfestfilmer skulle vi igjennom, med 10 min pause mellom hver. Det lokket frem over 120 stk. Som igjen gjorde dette eventet til det største i sitt slag i verden!
Ti minutter pause i mellom filmene gikk fort. I starten var fokus do, skifte og mat. Etterhvert ble fokus skifte, mat og tøye. Jeg skifta bare 2 ganger, hver 3. time, og det syntes jeg var passelig. Å skifte fra vått til tørt når man er våt tar litt tid. Og timene gikk fort. Av frykt for å få den berømte hammeren så starta jeg ganske så pent og pyntelig. For den hammeren, den er kjip! Over halvveis begynte jeg å tråkke på litt mer. Som Mads Kaggestad sa: "Hvis du har saft igjen i beina på siste timen, da har du fordelt kreftene riktig!" Og det hadde jeg! Jeg økte i watt egentlig hele veien. Jeg hadde så mye saft at jeg ble overrasket selv. Selv på 8. og 9. og 10. time så var det trøkk! Kroppen og beina funka!! Heldigvis hadde jeg med egne øretelefoner sånn at jeg kunne fase ut av denne verden og inn i min egen hvor det bare var meg selv og min egen favorittmusikk. Det hjalp mye.
Rullesykling er vel ikke den mest publikumsfengende sporten her på jorden, men det var allikevel en og annen som stakk innom for å hilse på. Mine egne barn også hadde klart å overtale faren sin til å ta en tur innom og det satte jeg stor pris på.
Alt i alt en flott opplevelse, og jeg er storfornøyd både med arrangementet og med egen innsats. Om jeg blir med igjen neste år? Ett hundre prosent JA!
Scene og storskjerm i front. All mat fra Rema 1000.
Stein Magnus tok en økt på scenen
Stein Magnus. Mannen bak det hele.
Klovnen var god på å lage hodepryd til stor glede for kidsa.
Her er'a dypt nede i bukken og langt inni sin egen verden
Ferdig!
