Blogglysten døde visst litt midt imellom sommerferien et sted og Nils-Petter sin flytting til Stavanger. Men nå har jeg fått igjen spiriten, og godt er det!
De fine bloggene våre gikk adundas i forbindelse med den nye nettsiden vår, men nå fungerer de hvertfall igjen.
Det har vært en fin sommer. Og vi fikk jo faktisk litt sol også. Ferien ble selvfølgelig lagt opp utifra terminlista, men vi fikk gjort andre ting enn å baaare sykle også altså.
Men det ble jo en del sykling også da. Vi sykla oss en tur på Sotra dagen før vi satte kursen mot Sogndal og Sognefjellsrittet.
Lørdag 7. juli var det klart for Sognefjellsrittet. Lom - Sogndal. Jeg har aldri før tatt sånn transportbuss i forbindelse med ritt, men jeg tenkte jo at det sikkert gikk greit. Fikk sykkelen avgårde på traileren og satte oss i bussen. Litt oppspilte, men klare. Nå skulle vi jo bare sitte på bussen og slappe av noen timer før vi var i Lom og startområdet. Vi skulle jo til og med få masse død-tid i Lom. Men den gang ei! Tror du ikke bussen havarerte midt oppe på fjellet. Ja, så og si på toppen! Så folk begynte jo å haike. Vi var hverken så veldig flinke eller heldige eller ivrige på denne haikinga, så vi, Bjørnar, Karina, NP og meg, var jo blant de 6 som sto igjen og venta på ny buss. Så der hadde vi våre ritt-forberedelser da. Midt på snaufjellet. Sto og smurte oss med varmekrem på bena og spiste matpakka vår. Litt mer stressa for hvert minutt som gikk.
Til alles store skuffelse så var den bussen langt der borte full. Tror noen klarte å klemme seg med på den.
.JPG)
Står og haiker litt da.. midt på fjellet
.JPG)
Omsider kom bussen, og vi lå an til å rekke starten. Men jeg kjente jeg var så oppgitt og nervøs. Nesten på gråten var jeg. Her hadde vi styra og ordna så fælt, lagt opp ferien pga dette rittet også var det ikke sikkert vi rakk starten pga den dumme bussen. Men vi kom oss til Lom, fikk utsatt starten med et kvarter også til og med. Jeg strena rett til sykkel-utleveringa. Kjempestressa. Ja, jeg småløp, veldig målrettet, tok meg ikke tid til å hilse på de andre i fart en gang. Fant sykkelen min som jo selvfølgelig var omhyggelig pakket inn med bobleplast. Rev dette av med mord i blikket og småløp tilbake for å starte på neste oppgave, nemlig å kle meg, sette på startnummer, chip, fylle langeposen, gå på do, fylle lommer, sende avgårde bagasjen min osv osv. Heldigvis fikk jeg masse hjelp, så det gikk jo smertefritt. Fikk varma opp bittelitt også faktisk før start.
Begynner å få oversikten nå
Godt med hjelp fra gode sykkelvenner
Og starten gikk. Schmækk, rett opp i sone 5 som vanlig. La meg på hjul og var dritflink. Men det gikk jo litt fort. Og vi skulle over et fjell liksom. Litt motvillig fra min side slapp vi feltet sånn at vi ihvertfall holdt oss under terskel i det minste. Og det var vel kanskje dette som reddet resten av rittet for min del. At vi tok det litt roligere. Men jeg hadde gullbein denne dagen! Gud bedre! Jeg har vel aldri før gledet meg til det var min tur til å ligge i front, men det gjorde jeg nå for da fikk jeg enedelig tråkka på litt. Det boblet og sprutet i beina. Om det var nervøsiteten iforbindelse med busshavariet som fikk utløp eller om jeg rett og slett hadde gjort ett eller annet riktig, eller om jeg bare hadde DDagen med stor dobbel D vet jeg ikke.
Sånn ja.. rett ned i bukken ut fra start. Her skal det tråkkes!
Så kom bakken. Den uendelige bakken. Altså fjellet. Jeg og NP skulle egentlig sykle sammen, men vi skjønte vel fort begge to på dette tidspunktet at det var en dårlig ide akkurat i dag. Jeg sykla så sakte jeg klarte for å holde følge med han, men han hadde en dårlig dag og hadde ikke mer å gi. Etterhvert sa han jeg bare kunne dra, og jeg var vel ikke så vond å be. Jeg tråkka forbi det som var oppover fjellet. Hilste på Formann før jeg passerte han også. Og det var en drøy bakke. 5 mil fra bånn til topp.
Tipp topp tommel opp!
På toppen var det kaldt, og nå hadde det begynt å regne også. Jeg hadde hørt at det var vafler på toppen, men jeg skjønte egentlig ikke hvor dette var hen før jeg så Bjørnar med en solid vaffel i hånda som var på solid vei inn i munnen. Han så på meg og øynene hans fulgte meg med spørsmålstegn og et lite nikk mot vaffelboden mens en finger pekte på meg og en annen i retning vaffelen i det jeg passerte. Veronica sto på sidelinjen og ropte "Heia Tone, Heia Tone!!" og det var vel da jeg fikk spiriten til å gasse på videre. Jeg trengte ikke vaffel. Trengte ikke stoppe opp midt oppe på fjellet i regnet og bli kald og stiv før jeg skulle begi meg ut på 1400 høydemeter med nedoverbakker. Nå var jeg jo ganske varm, og hadde enda ganske gode bein. Så jeg fortsatte.
Det tok ikke lang tid før Trond og Bjørnar tok meg igjen og jeg tok følge med dem hele veien ned fra fjellet. Syntes jeg var kjempeflink som klarte å holde følge med dem gjennom de krappe svingene. Biler og campingvogner og hårnålsvinger om hverandre. Her var det om å gjøre å ikke ta noen sjanser. Og det lukta ganske greit med svidde bremseklosser på vei ned.
Vel nede la jeg meg som en klegg på hjulet til Bjørnar. Funka bra det. Han sykla i akkurat passe ligge-på-hjul-fart. Det var vel en 6-8 folk bak oss igjen og Trond kom frem og lure på om vi skulle kjøre rulle. Men nei, hverken jeg eller Bjørnar var noe interessert i det. Så da ble det ikke det.
Så trengte vi litt påfyll fra følgebilen så vi slapp feltet. Fikk den siste Prolong-flaska mi og jappen jeg hadde i langeposen min. For en super jobb følgebilcrewet gjorde forresten. De var alltid der når jeg trengte dem! Og det tror jeg alle av oss følte selv om vi sykla ganske så spredt! Fantastisk!
Bjørnar ville sykle eget tempo opp den siste knausen med noen kilometer 10% oppoverbakke. Jeg også kjørte eget tempo, som var noe raskere enn hans. Ikke noe vits i å ta det rolig så nærme mål tenkte jeg. Så fra nå var jeg alene, og gassa på oppover. Og bakken var laang. Sånn på tampen av rittet var den uforskammet og unødvendig lang. Noen hundre meter fra toppen klarte jeg å lime meg på bakhjulet til en som passerte bakfra, og vi bytta på å dra resten av veien inn. Eller han slapp meg frem når han selv ble sliten og la seg frem igjen når det begynte å gå litt for sakte for han tipper jeg. Fra toppen var det faktisk bare nedoverbakke resten av veien mot mål. Tok igjen en jente og en mann som hang seg på oss. Prøvde å riste av meg hu jenta, men å riste av seg noen i nedoverbakke er ikke så lett. Tråkka på og syntes jeg ennå hadde fine bein. Så plutsleig var jeg i mål. Og i det jeg passerer målstreken hører jeg over høytaleranlegget:"Og der har vi Tone .... i mål fra Reaper Racing, som førstemann i sin klasse!" Woot? Vant jeg klassen min? Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på at var en mulighet en gang. Jeg var jo første Reaperen i mål også. Hva de andre somla med veit jeg ikke. Vaffelspising kanskje. Heidi kom ikke lenge etter meg og sikra seg en solid andreplass. Go Reapers!
En fornøyd kaptein
Veldig fornøyd med rittet og egen innsats. Nils-Petter var ikke sånn veldig fornøyd med noen ting, men det hjalp med en pils. :)
GPS-logg her
