Men nå har jeg blitt inspirert. Av Andre Bratli, Emma Kristine blant annet som jeg titt og ofte ramler borti på Facebook, og det nyeste tilskuddet til bloggverdenen; Ronnie. Så nå fikk jeg lyst til å blåse liv i bloggen min igjen.
Har ikke blogga siden Ultrabirken 2013 ser jeg. Og det er jo noen mil siden.
Kort om 2014:
Jeg starta ut på vårkvisten i kanonform. Altså vi snakker tidenes form. Det er kanskje vanskelig å forestille seg, men jeg følte meg helt konge. Første turen ute på racer var på 15 mil og jeg var like fin i beina da jeg kom hjem. Øyeren Rundt 3 ganger i løpet av påsken. Jeg følte meg så sinnsykt konge at jeg ville få med meg alt av turer så jeg valgte bort søvn. Folk sa til meg at jeg var gæærn som ikke prioriterte å sove, men jeg var jo i mitt livs form! Herregud så gøy det var. Men det faktum at jeg faktisk bare var et menneske jeg som alle andre viste seg ganske fort. Det var vel da jeg befant meg på gjennomkjøring av Nordmarka Rundt-traseen, 15 mil, rett etter nattevakt, etter å ha løpt Råskinnet dagen før, og deltatt på Enebakk Rundt dagen før der igjen, at jeg virkelig møtte veggen. Sånn skikkelig midt i fleisen. Tok et par dager rolig. Hjalp ikke. Tok et par uker rolig. Hjalp ikke. Fortsatt bøtte stiv i beina. Altså jeg kom meg ikke, selv om jeg aldri så mye ville og prøvde, opp over sone 1 i puls. Pinnestive bein. Så i starten av mai, da var jeg egentlig ferdig. Kjørt meg selv sønder og sammen. Og nå var det vel ikke like gøy lenger! På ca samme tid ble jeg spurt om å bli med i GirlPower. Tidenes første rene jentelag som skulle kjøre Den Store Styrkeprøven, Trondheim - Oslo. Og DET ville jeg jo være med på! Jeg hadde mine tvil, men ble med på et oppkjøringsritt sammen med powergirlsa. Randsfjorden Rundt måtte jeg droppe fordi beina ikke funka da, men Tyrifjorden Rundt var jeg med på. Jeg kom meg i mål med nød og neppe sammen med de andre og jeg begynte å få trua på at jeg ville få til Trondheim også. Med eget opplegg og muskelterapeut og naprapat om hverandre, klarte jeg å få henta meg inn såppas at Trondheim - Oslo ble en fryd, og jeg trilla over målstreken i Oslo sånn i 04 draget etter godt under 19 timer på setet (18.59.55) sammen med 22 andre powergirls! Se turen her.
Resten av 2014 sesongen ble ganske så grei må jeg si. Ny pers på Grenserittet (3.22) og kom meg igjennom Ultrabirken på en sinnsykt dårlig dag (sjuk) med piggtråd og blodsmak i lungene.
Grenserittet 2014
Ultrabirken 2014
Kort om 2015:
For å oppsummere dette året med ett ord er 'dritt' ganske nærliggende. I år har det ikke vært selvvalgt søvnmangel som har vært problemet, selv om temaet forsatt har vært søvn, og da mangel på sådan. Jeg har slitt så fælt med søvnen nå siste året, og det er nok flere grunner til det. En litt for tøff turnus på jobb og en ganske så dårlig beslutning om å la store mengder stress invitere seg selv inn i livet mitt er nok de største. Masse trening, lite søvn, masse stress, dårlig søvn. I tillegg til et passelig dårlig kosthold.. er vel oppskriften på det motsatte av suksess.. Og jeg som pleier å få utløp for stress med trening, så ble det hele egentlig en veldig ond sirkel i og med at jeg ikke evnet å restituere i og med at jeg aldri sov godt nok. Stinne og stive bein har preget HELE sesongen. Samtlige ritt har vært en pine. Enebakk Rundt hang jeg på med et nødskrik, men holdt på å dette av flere ganger mot slutten da vi fikk en fartsøkning.
Oppvarming før Enebakk Rundt 2015
Nordmarka Rundt var en pine fra første til siste tråkk og jeg hang på som et slips og det var bare vondt og dritt hele veien.
Lillehammer - Oslo datt jeg av laget mitt, LCK2, 2 mil før Minnesund og sykla så og si alene derifra og inn med stive bein med kramper i lår og legger i tillegg. I mål på Ekeberg(!) på tiden 5.45 og kom overraskende nok på en 2. plass i min klasse.
Lofoten Insomnia med GirlPower var en drøy tur da jeg var med å kjøre følgebilen med alle syklene oppover fra Lørenskog til Lofoten i ett strekk dagen i forveien. Tanken på å bryte lå ganske langt fremme, hele veien, men jeg holdt forbausende nok ut de 27 milene og tråkka inn til en delt 2. plass sammen med resten av powergirlsa.
Lisbeth og meg
Grenserittet ble en tung affære og jeg brukte en halvtime lenger tid enn i fjor. Fikk låne meg noen briller i og med at jeg klarte å kaste mine egne i en aldri så liten ryddesjau. For å gjøre en kort historie lang, så var det altså brilleglassa jeg kasta, for jeg trodde at de glassa hørte til de gamle brillene mine som jeg mista i en hump på Vestmarkrittet ett eller annet år. Men den gang ei. Sånn går det når hjernen ikke virker.
Ultrabirken rakk jeg ikke sperretiden på Pellastova. Men jeg var optimistisk og fornøyd før start i det minste.
Hele året har egentlig bare vært en fadese. Man kan jo spørre seg selv hvorfor man gidder å ha det så vondt. Jeg gir meg ikke da.. Det skal jeg vel ha..
Det har faktisk vært noe morsomt i år da. I februar eller når det var var jeg med på RedBike, rulleritt i Oslo fengsel. Det var midt i den verste insomnia-tida mi og jeg hadde virkelig ikke trua. Men det gikk nå ganske bra. Morsomt var det hvertfall å være med.
Med denna gjengen
Også var jeg med på klubbmesterskap i triathlon med LCK-tri-gruppa! Har ikke vært innom den sporten siden jeg debuterte i Østfold tri i 2013 som jeg fortalte om her. Det var sprint-distanse og siden jeg var eneste dama til start så var tittelen min bare ved å fullføre. Men det var en positiv opplevelse, selv om svømminga var helt grusom og jeg løp feil.
En morsom ting til jeg gjorde i år var Fjellstafetten! Eller, det endte vel ikke så morsomt at det gjorde noe.. Selv om det ikke var noe ritt så fortjener det en plass blant årets "bragder", som en test mot neste års store utfordring, men det får jeg fortelle om i et annet blogginnlegg. Venter på koppen jeg skulle få, så får jeg ta det derifra.
Og dermed kan jeg vel slå fast at 2015-sesongen endelig er over. Så hva bringer 2016? Ja, det har jeg fundert på selv. Noe landevei frister hvertfall IKKE så mye vondt jeg har hatt på asfalten i år. Jeg ser folk har begynt å melde seg på styrkeprøven og diverse, og jeg vemmes bare ved tanken. Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gjøre NOE som jeg har gjort før. Men aldri si aldri. Plutselig gjør jeg noe riktig i vinter og jeg blir i storform til neste år! Men tross i dystre tanker og et elendig år så har jeg allerede meldt meg på 2 ting til neste år. Det ene er 12 timer rullesykling i en hall på Opsal i februar, og det andre er Offroad Finnmark 300 i august. Det er heldigvis lenge til august, for det er mye jeg må få på stell innen da, og helst i god tid innen da. For 300 kilometer over Finnmarksvidda gjør du ikke hvis ikke alt er på stell. Det gjør du ikke på en dårlig dag. Det gjør du ikke med dårlig form eller et dårlig hue eller ikke er opplagt og uthvilt og alt det der. Men jeg er godt i gang! Laget mitt er på stell. Vi heter enn så lenge (inntil vi finner på noe bedre) Team NordogSør og består av meg selv, Ole Anders og Georg. Takket være The Duke Sport er sykkelen på stell. I går var jeg hos Atle og tok en FTP-test, så jeg har noen tall å trene etter. Ny turnus på jobb som funker mye bedre er på stell. Stress blokkeres så godt det lar seg gjøre. I dag var jeg på foredrag sammen med Ragnhild om sport og ernæring i regi av Herbalife. Mye nyttige ting som ble sagt der. Men hovedfokuset er søvn. God søvn. Det er nøkkelen til suksess! Og jeg har trua! 2016 her I come!
