Dagen før, av alle dager, tok jeg en testtur med sykkelen min og oppdaget at den kunne faktisk ikke brukes. Løs krank (igjen) og sprekk i den gir-greia på styret. Og til min forferdelse oppdaga jeg at de trinsehjula til kjedet nesten ikke hadde tannhjul! Ikke rart det hopper! Kjedet fikk jo ikke tak! Så jeg fikk heldigvis låne sykkelen til snilleste pappaen til NP, på kort varsel.
Det morsomste med grenserittet skjedde forøvrig dagen før, da vi var og henta startnumrene. For det første ble vi seedet opp fra pulje 30 til pulje 12, noe jeg var strålende fornøyd med. I etterpåklokskapens navn hadde vi muligens klart oss bedre i pulje 30...
Så ble vi jo taktisk nok geleidet gjennom en markedshall på vei ut, og vi begynte så smått og titte litt på de ulike tingene der. Er jo alltid noe man trenger. Så oppdaga vi at det var jo helt sinnsyke priser. Sinnsyke lave priser, så det endte jo med at vi gikk berserk innpå der. Jeg endte opp med nye sykkelsko, Craft vindtett undertrøye, 2XU-restitusjonskompresjonsbukse og vintersykkeljakke.
Pearl Izumi Vintersykkeljakke
.JPG)
Mavic Tempo Terrengsykkelsko
Vi var så heldige at vi fikk overnatte hos våre venner Frank og Målfrid i Halden. Men de så jo ikke så mye til oss.. For var vi ikke og shoppet så satt vi og skrudde cleats i nye sykkelsko. Veldig deilig med kort reisevei på rittdagen da. Hvertfall nå som starten vår plutselig gikk noen timer tidligere.
Starten gikk og det ble som vi fryktet. Pulje 12 gikk veldig fort. Men jeg gassa på. Slang meg på hjul. Pulsen i taket, men jeg følte meg bra, veldig ivrig, og ville helst ta igjen de som var foran de foran meg igjen. Nils-Petter klaget på farta, kom med trusler, og begynte egentlig å bli litt sinna, men hang på så godt han kunne. Sånn holdt vi det gående de første tre mila. Pulsen langt over terskel. Og plutselig gikk lufta ut av ballongen. Plutselig kom smellen. Tok en pause. Spiste litt på hver vår side av traseen mens de vi hadde blåst av alt krutt for å ta igjen passerte. Vi fortsatte i litt roligere tempo. Jeg kjente det begynte å lugge litt i leggene. Gikk i noen bakker, og fortsatte. Tom for energi. Tom for krutt. Men de nye sykkelskoa var gode å gå i hvertfall. Overraskende behagelige å både gå og sykle i faktisk.
Og slik sprekker man
Og det lugga mer og mer i legga. Vel over en bakketopp kom smellen i leggen også. BÆM! Krampe deluxe i høyre legg. Jeg skjønte jo fort at jeg ikke klarte å sykle videre og stanset. Klikka ut venstre og i det jeg satte foten i bakken smalt det til i kramper i venstre legg også. Hadde ikke fått satt foten helt ned i bakken engang. Så der sto jeg da. Med venstrefoten nesten i bakken, høyre klikka i pedalen mens jeg satt på ramma og hang over styret. Det var så vondt at jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde litt av begge deler mens jeg lagde rare lyder. Nils-Petter sto og lurte litt på hva som skjedde og ventet vel på at jeg skulle ta meg sammen. Men jeg kom meg jo ingensteder. Kom meg ikke av sykkelen engang. Jeg sto i høyre felt og folk kom susende forbi hele tiden. Nils-Petter kom bort til meg og hjalp meg med å klikke ut. Han ville helst legge meg ned i lyngen og strekke ut for meg, men det fantes da grenser for hvor lang tid vi skulle bruke på dette tenkte jeg. Jeg strakk litt på egenhånd, og vi kom oss avgårde igjen. Enda litt tommere. Enda litt mer motløs.
Men vi kom oss utrolig nok i mål. På under 4 timer. Klokka inn på 3.58 eller noe. Sykla helt på likt over målstreken. Så fint det var å sykle sammen med NP forresten. Selv om alt var dritt, så hadde vi det dritt sammen, og han venta på meg når alt gikk i stå. <3 <3
Merket klarte jeg visst også, men fortjente det vel ikke. Jeg tar ene og alene på meg skylda for at grenserittet gikk bæsj. Jeg HAR sagt det før, og jeg BURDE har lært, HVERTFALL nå.
MAN KOMMER RASKERE I MÅL OM MAN BARE SYKLER LITT SAKTERE!!
Kan noen tatovere det på baksiden av øyelokkene mine??
Gleder meg til Grenserittet 2013, for da.... DA!!
..skal jeg hvertfall ikke GÅ i den lille bakken her..
