Jakten på godfølelsen

Jeg har lyst til å skrive mer. Jeg liker å skrive. Jeg har lyst til å dele. Jeg har lyst til å ha en blogg igjen. Kanskje ikke helt i samme stil som før, kanskje en litt mer ærlig en. For jeg holder jo koken jeg. Men nå er det ikke lenger kun sykkel som gjelder. Nå er det variasjon som gjelder. Noen ganger trener jeg og noen ganger er jeg på tur. Alt ettersom hva jeg har lyst til. Jeg har tidligere prøvd å følge ulike treningsprogrammer, men det fungerer ikke for meg i lengden. Det blir for ensformig, for forutsigbart, for styrt, for ensporet. For lite lystbetont. Jeg fikser det ikke. Livet og hverdagen er nok styrt som den er fra før, så jeg trenger å gjøre det jeg har lyst til når jeg har muligheten. Noen ganger har jeg lyst på en rolig og lett løpetur, andre ganger har jeg lyst til å løpe i en steintrapp eller løpe med vektvest eller løpe trekkende på et bildekk eller gå en topptur eller løpe på mølle eller låne en hund og gå en lang tur i skogen, eller sykle fatbike i skogen eller å bli med på fellestrening med landeveisgruppa. Mulighetene er mange og det er egentlig bare fantasien og årstiden som setter grenser.

For jeg blir så innmari lei innimellom. Lei av alt det vanlige. Lei av rutiner og jobb og kalender og regninger og at alt bare skurer og går. Lei av at dagene flyr og glir inn i hverandre uten å ha følelsen av å ha opplevd noe nytt. Lei av å bare eksistere, gjøre mine plikter og å bare ha det helt greit. Så da får jeg lyst til no mer enn bare den vanlige treninga og den vanlige tralten. Et avbrekk. Da får jeg lyst til å sykle skibirken på fatbike frem og tilbake på en tur. Jeg får lyst til å gå 10 mil på ski. Jeg får lyst til å sykle til Arvika og tilbake. Jeg får lyst til å sykle Rallarvegen tur/retur. Jeg får lyst til å se hvor langt jeg klarer å sykle på 24 timer. Jeg får lyst til å sykle fatbike langt inn i Nordmarka for så å gå på truger opp til den høyeste toppen. Jeg vil bort, gjøre noe annet, utfordre meg selv, presse meg selv, hate, oppleve noe nytt, gjøre noe jeg ikke har gjort før, se nye steder jeg ikke har vært før, grave etter krefter, sette et mål og oppnå det. Tre ut av denne verden og inn i min egen boble og bare glemme alt en liten stund. Og selvfølgelig er prosessen med forberedelser og planlegging også en stor del av hele greia. Et sånt ut-av-hverdagssirupen-prosjekt som gjør hverdagssirupen litt lysere og lettere. Studere kart og planlegge løyper og ruter. Jeg elsker kart. Jeg elsker ville ideer og mål. Jeg elsker å sette ville ideer ut i livet. Gjenomføre dem. Nå målet! Fordi det gir meg en enorm godfølelse og mestringsfølelse. Jeg klarer alt jeg vil! Jeg er rå! Jeg er råskapen selv! Og å få det bekreftet gir meg en ordentlig boost som jeg lever lenge på i etterkant. Uansett hvor sliten jeg blir underveis, uansett hvor vondt jeg får i kroppen, uansett hvor mye jeg hater mot slutten. For det hatet kommer. Å bruke 10-12-15-20 timer på en tur krever sitt. En tur vi bare har funnet på selv. Noen ganger klarer vi ikke helt målet vi har satt, men det gjør ikke noe, for uansett utfall er det selve turen og opplevelsen som er selve hovedmålet. Det er jakten på godfølelsen. Jakten på og oppnåelsen av godfølelse. Og det har på en måte blitt en slags terapi for meg, noe jeg bare må få utløp for innimellom for å opprettholde troen på meg selv. For jeg vet at jeg går på veggen om jeg ikke får det. Og oppi alt er jeg så heldig å ha en kjæreste som er med meg på galskapen. "Jeg elsker det sjuke huet ditt" sa han til meg en gang mens vi drev og planla neste stunt, og jeg tok det som et stort kompliment. For vi er like sjuke i huet begge to.

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om alle turer vi har vært på, for vi har selvfølgelig sykla skibirken tur/retur, vi har sykla kongevegen over Filefjell tur-retur og vi gikk en 7 mils spontantur på ski hvor vi sto i bekmørket sent på kvelden i tåka på toppen av Gyrihaugen og så ikke metern foran oss en gang. Og da var vi halvveis. Vi har sykla fatbike med truger i sekken og brukt en hel dag på topptur til Kjerkeberget. Vi har sykla fra Lørenskog til Arvika, spist middag på en koselig restaurant på Brygga og sykla hjem igjen. For å nevne noe.

Klare for å sykle skibirken

På brygga i Arvika etter 15 mil

Jeg vet ikke helt hva som skjedde i år, for vi har hatt 3 mislykka prosjekter bare i sommer. Jeg vet ikke om vi har vært i for dårlig form eller om vi har satt oss for høye og hårete mål. Kanskje en kombinasjon. Vi pleier jo egentlig ikke å legge i vei på noe vi tviler på at vi kommer til å klare. Vi vet jo hva vi er gode for.

Først var planen å sykle Rallarvegen tur/retur x 2. Altså Haugastøl - Flåm - Haugastøl, fylle sekken med mat fra bilen på Haugastøl, og så ta turen på nytt. Tur/retur Rallisen sykla vi i fjor, og det var en strålende fin tur, men nå ville vi altså ta det et steg videre og ta den 2 ganger på rappen. Strategien var å starte sent på kvelden sånn at vi fikk den første turen på natta. Vel.. så tenkt, så gjort. Vi satte avgårde fra Haugastøl klokka 23.30. Vi hadde ikke sykla på en stund og begge kjente det i rompa ganske tidlig. "Men det går sikkert over!" Klokka grytidlig ankom vi Flåm. Det var 5 grader og alt var stengt. Det var kaldt og vi var trøtte. Vi sto og varma oss under håndtørkeren på et toalett før vi fant ut at det bare var å sette kursen tilbake. Det var ikke en kaffekopp å oppdrive engang. Vi sleit med rompa og begynte å spise smertestillende. Lars Jørgen sleit med trøtthet og fikk etterhvert innvilget en halvtime på øyet på en benk ved Vatnahalsen Hotel etter å ha forsert de 21 Myrdalsvingene, opp! Vi skjønte begge to at det ikke ble noen tur 2, så vi tok oss god tid. Været var fantastisk og vi lå en stund og bare slappet av langs elva på vei mot Finse. Det ble også en lang stopp på Finse hvor det ble kaffe og cola og vaffel og kjeks. Så vondt i rompa er det lenge siden vi hadde hatt. Det var grusomt. Rallisen tur/retur x 2 er 32 mil. Det burde gått. Men det gikk altså ikke den dagen.

Prosjekt 2 som ikke helt gikk veien var Trans-Østerdalen-prosjektet. Trans-Østerdalen er et 3 dagers etapperitt i Tynset. Og det er vel en grunn til at det er 3 etapper. Men vi hadde altså tenkt til å ta alle etappene i ett, som en lang tur. Vi leide oss hytte i Tynset, plottet inn alle rutene i Garmin, og så var planen å stoppe innom hytta mellom hver etappe for å spise ferdig smurt mat og fylle sekken med mer mat. Alt var planlagt og forberedt. Vel, det gikk kjempebra frem til slutten på 2. etappe. Da begynte vi å få følelsen av at vi var i Finnmark og sykla i evigheten oppe på vidda der som vi gjorde under Offroad Finnmark 300 året før. Det var noe tull med sporet på Garmin og vi måtte bare gjette på løypa innimellom. Vel nede på hytta igjen etter 2. etappe, så ble det med det. Slitne i kroppen og beina og veldig lite motivert for enda en hard etappe med tullete mange høydemeter. I tillegg begynte det å bli mørkt. Kanskje vi ikke ville det sterkt nok, vi hadde jo tross alt ferie. Men det burde gått på en god dag.

Midt i Tynsetland, fortsatt ved godt mot

Prosjekt 3 som ikke gikk som planlagt var Hurdalsjøen rundt og rundt prosjektet vårt. Planen var å sykle rundt Hurdalsjøen i 24 timer. Hvis vi klarte 11 runder så kom vi til å bikke 60 mil, og det hadde jo vært utrolig kult! Vi ble intervjuet av avisa, vi kom på forsiden og en hel dobbeltside inni og det var stor ståhei rundt dette prosjektet. Vi startet ved friskt mot og de første 30 milene gikk som en lek. Men derifra gikk det brått nedover. Natta kom, og det ble tråere og tråere. Lars Jørgen sleit med et kne og jeg sleit med magen. Og så var vi trøtte. Vi hadde mat-depot ved huset til Lars Jørgen langs løypa som vi stoppet ved for hver runde. Men litt utpå morgenkvisten ble fristelsen for stor og avstanden til senga for kort. Det ble med 44 mil, 8 runder og 18 timer. Vi mangla bare 3 runder. Det burde gått.

Forsiden

Vi får nå se om vi prøver oss på nytt på disse prosjektene. Jeg er ikke i tvil om at vi er i stand til å få det til. Jeg er helt overbevist. Men ting må stemme, planleggingen må være god, og vi må rett og slett ha dagen. Men vi har uansett andre prosjekter på blokka som vi ikke har satt ut i livet ennå. 20 mil på fatbike nå i vinter står for tur. Vi har også meldt oss på noe crazy greier neste år som vi gleder oss til. Nattvasan for eksempel. 9 mil skirenn på natta. Og svømming fra Horten til Moss. For å nevne noe.

Råskap

Råskap er å tørre å tenke anderledes. 

Tørre å gå oftere ut av komfortsonen. 

Tørre å utfordre seg selv. 

Råskap er å fortsette når det gjør vondt.

Jeg er råskapen selv. 

Jeg er ikke redd for smerte. 

Jeg elsker smerte. 

Jeg skal vinne. 

Jeg skal vinne over meg selv! 

For meg selv er min største motstander.

Sufferfest Marathon Oslo 2016

Sikre tegn på at du har det kjipt på sykkelen, sånn generelt på tur og trening og ritt:

- Mest av alt i hele verden vil du bare hjem

- Alt du tenker på er distansen du har tilbakelagt, distansen du har igjen, og du regner kontinuerlig ut snittfart og ca tiden du vil være hjemme/i mål/ved bilen

- Du tenker bare på mat og hva du skal spise når du kommer hjem

- Du er så s.i.n.n.s.y.k.t. lei

- Du hater sykling

- Du har vondt, i rumpa og arma og beina og ryggen og nakken

- Jo mer du kjenner etter har du faktisk vondt i skoa, i hjelmen og i klærne også

- Du tenker at du aldri mer vil sykle, noensinne

- Du har lyst til å selge sykkelen, eller pælme den, ett fett

- Du har lyst til å legge deg ned på bakken og til h.... med alt

- Du har lyst til å simulere et illebefinnende sånn at noen kan trøste deg og dulle med deg og kanskje til og med få deg hjem

- I de verste tilfeller har du bare lyst til å dø

Men sufferfest marathon var ikke i nærheten av å være kjipt! Det var jo egentlig bare en fest fra ende til annen, der vi satt som konger og dronninger på rullene våre og fikk en oppvartning av en annen verden. Løfta du på lillefingeren så kom det folk ilende til med mat og drikke i alle varianter, barer, sjokolader, bananer, boller, brød med pålegg, potetgull, kaffe, cola, sportsdrikk i utallige smaker, vann med og uten kullsyre, yt meg her og snickers meg der. Man trengte ikke løfte på lillefingeren engang, for det gikk kontinuerlig folk mellom radene med noe man kunne forsyne seg av. Det var en nesten overveldende overflod, og jeg tror jeg takket nei oftere enn jeg forsynte meg. Så nok mat og drikke var ingen bekymring. Ingen bekymring for å dette av feltet eller laget sitt. Ingen bekymring for å velte. Ingen bekymring for å ikke rekke en sperrefrist. Ikkeno motvind eller sidevind eller regn. Punkterte du så vips ble det fikset. Og bakkene valgte du selv. Så det var egentlig bare å sitte der å tråkke. Ikkeno konkurranse annet enn mot seg selv og sin egen evne til å fordele kreftene ut over ti og en halv time.

Jeg hadde gleda meg lenge til dette, og jeg fikk rett; det var kjempegøy! Tro det eller ei! Det er jo egentlig skikkelig koko og for meget spesielt interesserte vil jeg si, men så fins det mye gærne folk også! 10 sufferfestfilmer skulle vi igjennom, med 10 min pause mellom hver. Det lokket frem over 120 stk. Som igjen gjorde dette eventet til det største i sitt slag i verden! 

Ti minutter pause i mellom filmene gikk fort. I starten var fokus do, skifte og mat. Etterhvert ble fokus skifte, mat og tøye. Jeg skifta bare 2 ganger, hver 3. time, og det syntes jeg var passelig. Å skifte fra vått til tørt når man er våt tar litt tid. Og timene gikk fort. Av frykt for å få den berømte hammeren så starta jeg ganske så pent og pyntelig. For den hammeren, den er kjip! Over halvveis begynte jeg å tråkke på litt mer. Som Mads Kaggestad sa: "Hvis du har saft igjen i beina på siste timen, da har du fordelt kreftene riktig!" Og det hadde jeg! Jeg økte i watt egentlig hele veien. Jeg hadde så mye saft at jeg ble overrasket selv. Selv på 8. og 9. og 10. time så var det trøkk! Kroppen og beina funka!! Heldigvis hadde jeg med egne øretelefoner sånn at jeg kunne fase ut av denne verden og inn i min egen hvor det bare var meg selv og min egen favorittmusikk. Det hjalp mye.

Rullesykling er vel ikke den mest publikumsfengende sporten her på jorden, men det var allikevel en og annen som stakk innom for å hilse på. Mine egne barn også hadde klart å overtale faren sin til å ta en tur innom og det satte jeg stor pris på.

Alt i alt en flott opplevelse, og jeg er storfornøyd både med arrangementet og med egen innsats. Om jeg blir med igjen neste år? Ett hundre prosent JA!

Scene og storskjerm i front. All mat fra Rema 1000.

Stein Magnus tok en økt på scenen

Stein Magnus. Mannen bak det hele.

Klovnen var god på å lage hodepryd til stor glede for kidsa.

Her er'a dypt nede i bukken og langt inni sin egen verden

Ferdig!

Bring it!

Været når alle andre har fri og er ute på tur:

Sol fra skyfri himmel

Været når Tone har fri og er ute på tur:

Snø. Regn. Tett skydekke.

Men like blid! Å jobbe i turnus har sine fordeler, nemlig en og annen fridag midt i uka. Og da er det mulighet for langtur!

Jeg skal til Finnmark i august. Ja, det skal jeg. 300 km over vidda blir tøft og langt, og jeg skal stille forberedt. Mentalt forberedt. Noe annet enn jeg gjorde på Fjellstafetten i fjor, som jeg enda ikke har fortalt om. Da holdt vi på i 22 timer og jeg trodde virkelig jeg ikke kom til å overleve. Sånn seriøst. Jeg har aldri noen sinne vært så hinsides langt nede i kjelleren. Å drite i å spise mat var visst ikke så lurt, men det er et annet innlegg. Men som en av mine forberedelser mot OF300 så prøver jeg altså å legge inn en skikkelg langtur innimellom. Og dårlig vær? Bring it! I går ble det 8 mil med sti, skiløyper og vei. Stort sett bare is med nysnø over. Det snødde eller regnet hele tiden. Jeg hadde planlagt en og annen kafferast på veien, men siden alt var vått ble det ikke noe stopp før jeg var nesten hjemme. Det ble noen knall og fall der sykkelen rett og slett bare forsvant under meg pga skøytebane under snøen. Gjennom østmarka var det helt utrolig mye is. Snø som stakk i øya. Snø og slaps som sprutet og smeltet oppi skoa langsetter gamle Mossevei. Men jeg hadde en utrolig fin tur. Jeg hadde hele dagen. Jeg bare kosa meg. Stoppa og tok litt bilder underveis, men pga nedbøren så sleit jeg med skjermen på telefonen og den virket tidvis ikke. I tillegg gikk den tom for strøm, og den måtte ligge en stund på lading. Jeg var litt redd jeg knuste den da jeg landa på sekken og sklei på den noen meter ned til Skytta, men det gikk bra. Men jeg må innrømme at jeg var bittelitt sliten da jeg skulle avslutte over Gjelleråsen. På isete grovtråkka sti. Da ble det gåing i bakkene for å si det sånn. Og på Kjerringfred fikk jeg endelig kaffekoppen min. Å trene på å ha det kjipt og være sliten må da være bra. Men jeg hadde det egentlig aldri kjipt. Ble bare litt sliten.

Prøvde meg på Pioneren, men det var for mye is og nysnø og jeg sleit med å klikke inn, så jeg tok av og fulgte Skullerudåsen ned mot Skullerud og Grønmo. Jeg og fatbiken har blitt veldig gode venner og jeg digger den rett og slett!

Hvervenbukta

 

 Speilblank is under snøen. Dette er oppover slettfjell fra Hestehullet

 

Solemskogen. Dette er senere på dagen og det har snødd mer og folk har til og med rukket å gå på ski. Det er is under så jeg spant i oppoverbakkene og var særdeles forsiktig i svingene. 

 

Endelig på Kjerringfred. Her ble det en kaffekopp og en skive før siste sjarmøretappe hjem. 

Neste helg er det Sufferfest Marathon i Oslo. Per nå er vel 127 påmeldt og opplegget er at vi skal sykle på rulle i en hall på Oppsal, 10 sufferfest-filmer på rad, med 10 minutter pause i mellom. Jeg gleder meg! Totalt blir det 10,5 timer, inkludert pauser. Så bare 9 timer med aktiv sykling. Jeg er litt bekymra for at det ikke blir kjipt nok, men det kan jo hende jeg blir positivt overraska og at det blir dritkjipt. For jo kjipere jo bedre! Jeg sier bare: BRING IT!

Comeback!

På bloggen altså. Ikke på sykkelen. Der holder jeg jo på som vanlig.
Men nå har jeg blitt inspirert. Av Andre Bratli, Emma Kristine blant annet som jeg titt og ofte ramler borti på Facebook, og det nyeste tilskuddet til bloggverdenen; Ronnie. Så nå fikk jeg lyst til å blåse liv i bloggen min igjen.

Har ikke blogga siden Ultrabirken 2013 ser jeg. Og det er jo noen mil siden.

Kort om 2014:
Jeg starta ut på vårkvisten i kanonform. Altså vi snakker tidenes form. Det er kanskje vanskelig å forestille seg, men jeg følte meg helt konge. Første turen ute på racer var på 15 mil og jeg var like fin i beina da jeg kom hjem. Øyeren Rundt 3 ganger i løpet av påsken. Jeg følte meg så sinnsykt konge at jeg ville få med meg alt av turer så jeg valgte bort søvn. Folk sa til meg at jeg var gæærn som ikke prioriterte å sove, men jeg var jo i mitt livs form! Herregud så gøy det var. Men det faktum at jeg faktisk bare var et menneske jeg som alle andre viste seg ganske fort. Det var vel da jeg befant meg på gjennomkjøring av Nordmarka Rundt-traseen, 15 mil, rett etter nattevakt, etter å ha løpt Råskinnet dagen før, og deltatt på Enebakk Rundt dagen før der igjen, at jeg virkelig møtte veggen. Sånn skikkelig midt i fleisen. Tok et par dager rolig. Hjalp ikke. Tok et par uker rolig. Hjalp ikke. Fortsatt bøtte stiv i beina. Altså jeg kom meg ikke, selv om jeg aldri så mye ville og prøvde, opp over sone 1 i puls. Pinnestive bein. Så i starten av mai, da var jeg egentlig ferdig. Kjørt meg selv sønder og sammen. Og nå var det vel ikke like gøy lenger! På ca samme tid ble jeg spurt om å bli med i GirlPower. Tidenes første rene jentelag som skulle kjøre Den Store Styrkeprøven, Trondheim - Oslo. Og DET ville jeg jo være med på! Jeg hadde mine tvil, men ble med på et oppkjøringsritt sammen med powergirlsa. Randsfjorden Rundt måtte jeg droppe fordi beina ikke funka da, men Tyrifjorden Rundt var jeg med på. Jeg kom meg i mål med nød og neppe sammen med de andre og jeg begynte å få trua på at jeg ville få til Trondheim også. Med eget opplegg og muskelterapeut og naprapat om hverandre, klarte jeg å få henta meg inn såppas at Trondheim - Oslo ble en fryd, og jeg trilla over målstreken i Oslo sånn i 04 draget etter godt under 19 timer på setet (18.59.55) sammen med 22 andre powergirls! Se turen her.

 

Resten av 2014 sesongen ble ganske så grei må jeg si. Ny pers på Grenserittet (3.22) og kom meg igjennom Ultrabirken på en sinnsykt dårlig dag (sjuk) med piggtråd og blodsmak i lungene.

Grenserittet 2014

 Ultrabirken 2014

Kort om 2015:
For å oppsummere dette året med ett ord er 'dritt' ganske nærliggende. I år har det ikke vært selvvalgt søvnmangel som har vært problemet, selv om temaet forsatt har vært søvn, og da mangel på sådan. Jeg har slitt så fælt med søvnen nå siste året, og det er nok flere grunner til det. En litt for tøff turnus på jobb og en ganske så dårlig beslutning om å la store mengder stress invitere seg selv inn i livet mitt er nok de største. Masse trening, lite søvn, masse stress, dårlig søvn. I tillegg til et passelig dårlig kosthold.. er vel oppskriften på det motsatte av suksess.. Og jeg som pleier å få utløp for stress med trening, så ble det hele egentlig en veldig ond sirkel i og med at jeg ikke evnet å restituere i og med at jeg aldri sov godt nok. Stinne og stive bein har preget HELE sesongen. Samtlige ritt har vært en pine. Enebakk Rundt hang jeg på med et nødskrik, men holdt på å dette av flere ganger mot slutten da vi fikk en fartsøkning.

 Oppvarming før Enebakk Rundt 2015

Nordmarka Rundt var en pine fra første til siste tråkk og jeg hang på som et slips og det var bare vondt og dritt hele veien.

Lillehammer - Oslo datt jeg av laget mitt, LCK2, 2 mil før Minnesund og sykla så og si alene derifra og inn med stive bein med kramper i lår og legger i tillegg. I mål på Ekeberg(!) på tiden 5.45 og kom overraskende nok på en 2. plass i min klasse.

Lofoten Insomnia med GirlPower var en drøy tur da jeg var med å kjøre følgebilen med alle syklene oppover fra Lørenskog til Lofoten i ett strekk dagen i forveien. Tanken på å bryte lå ganske langt fremme, hele veien, men jeg holdt forbausende nok ut de 27 milene og tråkka inn til en delt 2. plass sammen med resten av powergirlsa.

Lisbeth og meg

Grenserittet ble en tung affære og jeg brukte en halvtime lenger tid enn i fjor. Fikk låne meg noen briller i og med at jeg klarte å kaste mine egne i en aldri så liten ryddesjau. For å gjøre en kort historie lang, så var det altså brilleglassa jeg kasta, for jeg trodde at de glassa hørte til de gamle brillene mine som jeg mista i en hump på Vestmarkrittet ett eller annet år. Men den gang ei. Sånn går det når hjernen ikke virker.

Ultrabirken rakk jeg ikke sperretiden på Pellastova. Men jeg var optimistisk og fornøyd før start i det minste.

Hele året har egentlig bare vært en fadese. Man kan jo spørre seg selv hvorfor man gidder å ha det så vondt. Jeg gir meg ikke da.. Det skal jeg vel ha..

Det har faktisk vært noe morsomt i år da. I februar eller når det var var jeg med på RedBike, rulleritt i Oslo fengsel. Det var midt i den verste insomnia-tida mi og jeg hadde virkelig ikke trua. Men det gikk nå ganske bra. Morsomt var det hvertfall å være med.

Med denna gjengen

Også var jeg med på klubbmesterskap i triathlon med LCK-tri-gruppa! Har ikke vært innom den sporten siden jeg debuterte i Østfold tri i 2013 som jeg fortalte om her. Det var sprint-distanse og siden jeg var eneste dama til start så var tittelen min bare ved å fullføre. Men det var en positiv opplevelse, selv om svømminga var helt grusom og jeg løp feil.

En morsom ting til jeg gjorde i år var Fjellstafetten! Eller, det endte vel ikke så morsomt at det gjorde noe.. Selv om det ikke var noe ritt så fortjener det en plass blant årets "bragder", som en test mot neste års store utfordring, men det får jeg fortelle om i et annet blogginnlegg. Venter på koppen jeg skulle få, så får jeg ta det derifra.

Og dermed kan jeg vel slå fast at 2015-sesongen endelig er over. Så hva bringer 2016? Ja, det har jeg fundert på selv. Noe landevei frister hvertfall IKKE så mye vondt jeg har hatt på asfalten i år. Jeg ser folk har begynt å melde seg på styrkeprøven og diverse, og jeg vemmes bare ved tanken. Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gjøre NOE som jeg har gjort før. Men aldri si aldri. Plutselig gjør jeg noe riktig i vinter og jeg blir i storform til neste år! Men tross i dystre tanker og et elendig år så har jeg allerede meldt meg på 2 ting til neste år. Det ene er 12 timer rullesykling i en hall på Opsal i februar, og det andre er Offroad Finnmark 300 i august. Det er heldigvis lenge til august, for det er mye jeg må få på stell innen da, og helst i god tid innen da. For 300 kilometer over Finnmarksvidda gjør du ikke hvis ikke alt er på stell. Det gjør du ikke på en dårlig dag. Det gjør du ikke med dårlig form eller et dårlig hue eller ikke er opplagt og uthvilt og alt det der. Men jeg er godt i gang! Laget mitt er på stell. Vi heter enn så lenge (inntil vi finner på noe bedre) Team NordogSør og består av meg selv, Ole Anders og Georg. Takket være The Duke Sport er sykkelen på stell. I går var jeg hos Atle og tok en FTP-test, så jeg har noen tall å trene etter. Ny turnus på jobb som funker mye bedre er på stell. Stress blokkeres så godt det lar seg gjøre. I dag var jeg på foredrag sammen med Ragnhild om sport og ernæring i regi av Herbalife. Mye nyttige ting som ble sagt der. Men hovedfokuset er søvn. God søvn. Det er nøkkelen til suksess! Og jeg har trua! 2016 her I come!

Ultrabirken 2013

Ultrabirken. Eller ultradritten. Jeg som hadde gleda meg så lenge. Så ble alt bare dritt. Hadde en så inn i hampen dårlig dag. Jeg tror faktisk ikke jeg har hatt en verre dag på sykkelen noen sinne. Og så skulle jeg liksom igjennom 124 km og 2500 høydemeter. Merka det ikke noe særlig før start egentlig, bortsett fra at pulsen var litt på bærtur, hjertet slo så hardt og jeg ikke fikk til å spise noe særlig. To skiver med makrell i tomat 2 timer før start pleier å være bankers, men nå klarte jeg bare å presse i meg en. I det starten gikk og jeg begynte å tråkke på så kjente jeg at her var det ikke mye energi å hente! Som om tanken var tom. Men den hadde jeg jo fylt på flere dager i forkant. Alle jentene starta i første pulja av 3. Hvorfor det var så lurt skjønner jeg ikke, for jeg er hvertfall ikke noe pulje A materiale. Prøvde jo å henge på men måtte slippe etter bare noen hundre meter. Det gikk så trått at jeg trodde bremsene var på. Gikk litt bedre etter B'erne og C'erne begynte å ta meg igjen.

Optimistisk før start

Og makrellen i tomaten hilste på meg de første to mila, og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Og ikke klarte jeg å hverken drikke eller spise noe. Som om det var fullt. Som om det var for trangt. Pulsen helt ute å kjøre og jeg pusta og peste bare i sone 2. Og hjertet banket så hardt, som om det hadde liten plass. Ja, som om det var for trangt for det. Ikke fikk jeg trekt pusten ordentlig heller. Som om lungene også hadde det litt trangt. Kroppen var rett og slett trang den dagen! Ingenting fungerte. Men en ting hadde jeg bestemt meg for, og det var at jeg skulle igjennom. Samma hva. Så om jeg kom sist så skulle jeg fader ikke bryte. Jeg hadde ikke bytta barnehelg, bytta vakt på jobben, lånt hytte, reist til Rena for så å ikke sykle til Lillehammer allikevel. Nei, vettu hva, her var det bare å ta seg sammen. Jeg trodde og håpet på at ting ville løsne litt etter hvert, og det gjorde det også, men ikke veldig. Jeg telte kilometer og mil helt ifra start og var forberedt på en laaaaang tur og dag.

Stemningsbilde på en matstasjon.

 

Etter ca 7 mil var det matstasjon igjen. Ultrabirkere, hvertfall B'ere og C'ere tar det ganske så kuli på matstasjoner. Der legger man fra seg sykkelen, setter seg i gresset og spiser og skravler litt. En løypevakt fortalte meg at nå var vi ca halvveis. Ja, halvveis i tid. Jah. Frem til da hadde det vært mest grus. Men nå fortalte han meg at det skulle bli mye sti. Og det visste jeg jo. "Ja, dere skal opp der" og pekte til den andre siden av plassen jeg ser syklister som bærer og dytter sykkelen sin opp en steinrøys. Jah. Riktig. "Ja, også skal dere over det fjellet der for eksempel". På sti. Jaha. Akkurat. Drakk litt sportsdrikk og spiste noen kjeks. Savnet lefsene jeg egentlig. Kjeks ble liksom så.. tørt. Var sjokolade på de da så det var jo positivt. Jeg sleit med energien, men nå klarte jeg hvertfall å få i meg litt næring. Spiste litt av kakene jeg hadde på lomma også. Og det ble mye sti. Opp til den ene toppen, og når jeg trodde jeg var på toppen, så var jeg ikke det, for det var en topp bortenfor der igjen. "Eye on the goal". Bare å komme seg igjennom. Og alle passerte meg. Og jeg måtte titt og ofte ødelegge min egen flyt for å slippe folk forbi bakfra. Hadde vært fint å hørt "takk" litt oftere, men jeg var egentlig mest glad for å få folk vekk fra bakhjulet mitt.

 Fant noen stemningsbilder fra instagram

Jeg hadde hørt at fra Sjusjøen skulle det bare være grus og asfalt og nedoverbakker. Og jeg gleda meg såklabert til det. Men det var jo ikke bare grus og asfalt og nedover.. Vel, det var mye nedover da. Ned en gjørmete bratt sti ned et unnarenn eller slalåmbakke eller hva det var blant annet. Her måtte jeg stoppe halvveis for jeg hadde så vondt i henda av all bremsinga. Også så bratt. Så skulle vi igjennom traseen til Ungdomsbirken. Jeg var så lei nå og så sliten og dette ville jo ingen ende ta. Men det som var gøy var da vi kom ned på samme vei som fredagsbirkerne. Den følelsen av å være elitesyklist var ganske fantastisk. Selv med 12 mil i beina på en dårlig dag sykla jeg 10 ganger fortere enn de liksom. Fikk motivasjonen til å gasse på siste biten da. I mål på 8.40. Sist i klassen. Sist av alle damer faktisk, bortsett fra kvinner 50+. Slo et titalls menn da, og det jeg er jo fornøyd med. Også er jeg fornøyd med at jeg kom meg i mål, for det hadde jeg egentlig ikke trodd da jeg starta på Rena. Men den som gir seg er en dritt har jeg hørt et sted!

Men neste år blir det andre boller!! I fjor tenkte jeg med meg selv at jeg aldri i verden skulle sykle Ultrabirken igjen. I år tenker jeg ikke det, selv om jeg hadde den kjipeste turen ever i år. Men jeg vet at det hadde vært så mye bedre om dagsformen hadde vært en noe annen, jeg tror det hadde vært helt fantastisk om jeg hadde hatt dagen. Så da er det bare å glede seg til neste år. For da! DA!!