Color Line Setesdal Tour 2012

Kristiansand - Hovden. 21 mil. Det gikk vel ikke helt som vi hadde tenkt. Vi hadde jo ikke tenkt å bruke lenger tid enn i fjor. Vi hadde vel heller ikke tenkt å kjøre oss selv i fillebiter for så å forsøke å fullføre en og en. Men vi fikk oss ihvertfall en del lærepenger på veien. Lærepenge nr 1: stol aldri på når det er langestopp. Ha alltid ekstra mat og drikke med deg. Lærepenge 2: Start i en pulje som tilsvarer ditt nivå, ikke det nivået du drømmer om å være.

Vi starta altså i en alt for rask pulje. Superspeed 5,5 timer liksom. Den raskeste pulja i hele rittet. Og vi visste at de andre i den pulja hadde 5:15 som mål. Yay. Og der sto vi da, som brukte godt over 6 timer i fjor. Og denne gang med mye færre folk. Jadda. Vi var 10 stk. 9 reapere og en Trond.

Trond er ved godt mot!

Lax stemning i slusa før start

Viktig å plassere seg heeelt først!! Mye vits i ja.

Og vi er igang

Starten gikk og i det puljebilen slapp taket var det bare en ting å gjøre, nemlig å tråkke på som faen. Det gikk dritfort, og jeg var raskt oppe i øvre del av sone 5. Det gikk i over 50 km/t og jeg tenkte at dette går ikke særlig lenge. Så datt jeg av faktisk. Klarte ikke holde hjulet. Så kommer Rune bakfra og hentet meg opp igjen. Det er så innmari kjipern å henge på folk som detter av, så det var bra han tok tiltak og ordna opp der. Jeg hang på litt til, men så datt jeg av igjen. Så kom Kent forbi bakfra "kom igjen, heng deg på!" og jeg heiv meg på hjul. Tråkka som mannen med ljåen. "Er det tempo dette her eller?" spurte Jan-Tore i forbifarta. "Herregud" var det eneste jeg klarte å få ut av meg. Vi hang på litt til, men så blei det litt trangt, litt vingling, litt skubbing og dulting, hjul som dultet i hverandre og velten var ikke til å unngå. Roger, som da lå rett til høyre for meg gikk i bakken så det dundret i karbon. Det var slak nedoverbakke og vi lå i godt over 50 km/t. Jan-Tore som lå rett bak hogg i bremsen og heldigvis var det ingen fler som gikk i bakken. Jeg, Kent, Jan-Tore og Per-Øivind stoppet mens Roger kom seg på bena og fikk sjekket statusen på seg selv og sykkelen. Blodige skrubbsår, et forslått gir og flatt bakhjul. Lene kom løpende ut av følgebilen med reservehjul og mens hjulet ble skiftet kom Nils-Petter traskende. Han var blitt bekymret for at vi alle hadde gått ned i en massevelt siden det plutselig nesten ikke var noen Reapere igjen, så han hadde kastet seg ut av feltet og snudd. På sin vei tilbake til oss pungterte han. Han også fikk skiftet hjul, og i det vi skulle til å sykle mistet Kent kjedet sitt. Eller det kanskje var mistet allerede. Han oppdaget det uansett hvertfall ikke før nå. At det var av. Sånn skikkelig. Sånn av-sykkelen-og-olje-på-henda-skikkelig. Der, endelig hadde alle hjul og kjeder på plass og vi var klare til å fortsette.

Vi hadde nå kjørt 1 mil, og allerede vært gjennom velt, punktering og kjedeknørv. Vi var 6 stk, og hadde 20 mil foran oss. Så da var det bare å sette igang å tråkke.

Og det gikk trått. Gud bedre så trått det gikk. Og den ene oppoverbakken etter den andre. Kan ikke huske det var så mye oppover i fjor. Men det var det hvertfall nå. Vi prøvde å kjøre litt rulle, men låste i bakkene. Så fikk vi beskjed om at Harald og resten av oss hadde sluppet feltet og at de skulle vente på oss. Det ga oss litt motivasjon. Oppover og bortover og mer oppover. Syntes det gikk litt halvhjertet. Mens vi ventet på enten et nytt felt bakfra eller å ta igjen Harald og co. Ingen av delene skjedde. Inntil videre hvertfall. Så, omsider kom det en puljebil bakfra og vi skjønte at nå kom det et felt. Og dem kom. Og vi heiv oss på og inn. Endelig. Feltet var ganske stort og vi oppdaget kjapt at hele feltet kjørte rulle. Veldig stor rulle. Vi var vel 50 mann (og 2 damer) og mye blanda lag og klubber. Og det gikk jo greit. Fin fart. Veldig til trekkspill da. Store luker på oppkjørselssiden. Og folk var generelt dårlige til å si 'sist', så plutselig var man jo sist og måtte ta igjen masse. Men det gikk greit. Mye bedre enn å bare være 6. Så tok vi igjen Harald og co med Lasse, Rune, Trond og Gunnestad. Så da var vi endelig samla. Jeg begynte å prøve å huske hvem som var bak meg sånn at jeg kunne være litt obs. Men det var ikke noe å stole på for folk flytta seg hele tiden for å tette luker. Så ble jeg oppmerksom på hun andre dama i feltet, ei med lys flette, for når hun passerte meg så var det ca 5-6 stk til det var min tur. Og sånn holdt vi det gående i flere mil.

På 10 mil trodde vi at vi hadde langestopp, så halvparten av oss stoppa litt halvveis her. Men der var det ikke no Lene eller Marianne eller Tina eller no mat. Resten av feltet forsvant og vi måtte bare prøve å komme oss på igjen. Jeg hang meg på hjulet til Trond og håpet bare resten hang på bak meg igjen. Og Trond gasset på og snart var jeg på plass. Hvem som hang på og ikke bak meg aner jeg fremdeles ikke.

Feltet var en del mindre nå. Jeg blanda meg litt inn i rulla, men lå for det meste på halen. Jeg hadde tomme flasker, for jeg hadde jo posjonert ut frem til 10 mil. I tillegg hadde jeg bare fått i meg 2 flasker siden jeg mista den ene fulla flaska like etter velten. Angret litt på at jeg ikke stoppet for å plukke den opp igjen, for da var vi jo bare oss 6. Vi hadde somla så mye så hadde ikke gjort noe om vi somla litt til. Men men, gjort er gjort, mistet er mistet. Og man gråter vel ikke over mistede flasker.. Eller jo.. det var like før. Det var stekende varmt. Alle hadde tomme flasker. Tomme lommer. Jeg hadde en smelta sjokolade og en gel på lomma som jeg sugde i meg, men jeg var tørst. Harald drev og ringte til Lene for å avtale stopp. "Snart nå! Rett borti her!" Mmmhm.. Jeg la meg bak på halen for å spare litt krefter, sikkert til stor irritasjon for rulla. "Jeg er ikke med, jeg er ikke med". Prøvde å legge meg sånn at det skulle være litt åpenlyst at jeg ikke var med, litt sånn på yttersiden av han som kom ned. Og det varte og det rakk. Tørst tørst tørst!

Etter 3 mil så jeg endelig den store hvite bilen vår, og kassene våre var lina opp etter nummer. Det var innmari surt å slippe feltet, for jeg syntes det gikk i akkurat passe fart. Men vi måtte bare bytte flasker og fylle opp lommer. Det var ganske mange av oss som hadde falt av nå, og jeg fikk beskjed av jentene om at NP hadde brutt.

Vi bytta til fulle flasker og fylte på lommer og satt igang igjen, Lasse, Harald, Trond, Gunnestad og meg. Vi la oss på en rekke og bytta på å dra. Fikk en slurk kald cola av Harald. Den smakte jammen godt! Og godt jeg har kjørt litt temporitt i det siste, for for min del ble det tempodrag i front. Kunne jo ikke være sinke heller. Prøvde å holde samme farta som han foran meg hadde hatt. Sånn gjerne 36 km/t. Er tempofart for meg det. Vi tok aldri igjen noen og det kom heller aldri noen bakfra. Harald prøvde å fiske etter folk på matstoppen på 16 mil uten hell.

Jeg brant vel en del krutt på tempodragene mine og etter 4 mil på den måten så klarte jeg ikke henge på mer. Beina stokk stive og jeg falt av. Dette var på 17 mil. Så fra da av var jeg alene. Og det var vel ca nå motvinden begynte å gjøre seg gjeldende også. Jah.. Var jo bare en ting å gjøre. Tråkke tråkke. Tok igjen en sørlending. Han sleit jo mer enn meg faktisk. Prøvde å få igang no samarbeid, men han var jo ikke brukanes til noe. Bakken ved 18 mil var seig. Husker jo den fra i fjor. Den er fæææl. Det sto en mann midt i bakken med en colaflaske med kaffe og cola. En ivrig tilskuer som ville være snill, og jeg tok i mot og takket og bukket. Det hjalp nok litt. Tam, varm cola med kaffe. Mmm. På toppen av bakken var det drikkestasjon, og jeg heiv i meg 2 krus med kald frisk cola på styrten. Rett ned. De neste kilometerne visste jeg ikke helt om jeg skulle ta meg bryet med å kaste opp over autovernet eller om jeg skulle satse på at den trangen gikk over. Det gikk heldigvis over. Tråkla meg videre. Jeg begynte å tenke på at det fristet veldig å bare falle om. Simulere et illebefinnende sånn at noen kunne komme å ta hånd om meg. Dulle med meg. Si "stakkars deg, du har det sikkert helt grusomt, se her, nå kan du hvile og få kald klut på pannen". Men jeg lot det være. Bryte var hvertfall ikke et alternativ.

Så ser jeg Nils-Petter, som nå kjører den hvite kassebilen. Avtalen var at den som brøt først skulle kjøre den. Ingen kjære mor å bryte i Reaper Racing nei! Han roper til meg at Harald har ligget rett ut i kramper og at han nå bare er sekunder foran meg og at jeg har mulighet til å ta han igjen. Ja, særlig. Jeg får etterhvert øye på følgebilen, og en sliten Harald langt langt der borte. Det er 1 mil igjen. Det går slakt oppover. Jeg har så vondt i føtta at jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg åpner alt av spenner og borrelås på skoa. Intens smerte i tåballen. Klarer ikke stå og tråkke, da blir det jo enda værre. Må jo bare bite tenna sammen.

Følgebilen og Harald i det fjerne

Jeg kommer nærmere og nærmere Harald. Men jeg har ikkeno å tråkke med, så jeg får ikke gassa på, beina har nå bare ett gir. Av eller på. Tråkk eller la vær. Jeg tråkker. Jeg synes det er rart ingen andre tar meg igjen, Roger eller Jan-Tore eller noe, for det går virkelig trått. Harald må da slite mer enn meg, for etter litt slak nedover så er jeg faktisk på hjulet hans. Nå er det bare kilometre til mål, kanskje under det til og med. Vi bytter litt på å dra, småprater litt. Inn til Hovden ligger vi side om side. Begge vet at det kommer til å bli spurt. Hvor er målstreken hen egentlig. Ingen vits i å begynne å spurte for tidelig. Noen meter før setter vi begge inn støtet. Jeg tenker i det jeg starter å tråkke på om jeg skal gidde å prøve. Så slitsomt a gitt, men så går det en faen i meg. Ja, fader heller, dette skal jeg få til. Har aldri vært med på en spurt før hell. Og jeg tråkker på det jeg har, trosser smertene og har adrenalin til oppunder øra, ser svart et lite øyeblikk også faktisk, og jeg tror jeg faktisk kommer inn bittelitt før han. Har en følelse av det, at gaffelen min er over mål litt før hans. Vi ble registrert på samme tid da, så offisielt kom vi inn heeelt på likt. :)

Jan-Tore og Roger kommer i mål ikke lenge etter oss. De hadde vært heldige og fått haik med et brukbart felt. Så kommer resten av Reaperne en og en litt pø om pø etter det igjen. 

Jeg brukte et kvarter lenger tid i år enn i fjor, men alt tatt i betraktning er jeg jo ganske så fornøyd med egen innsats. Kom jo i mål som 2. beste Reaper. Etter Lasse. Synes det var innmari dumt med misforståelsene ved matstoppen, for her var det flere som ufortjent datt av og som burde ha vært med hele veien inn. Men vi ble hvertfall en erfaring rikere, og fikk oss alt i alt en fin tur og en fin helg. Ritt er gøy! (men av og til litt dritt når det står på..) Det er ihvertfall gøy å være på tur! Hadde en topp dag resten av dagen, med grilling og bålkos til langt på natt.

GPS-logg (og nei, jeg har ikke vært oppe i 145 km/t)

Langbord i sola ved elvebredden

Grillmester Olsen

Jadda såå.. neida såå..

Ikke all verdens mye nytt og spennende å melde.

Sykla tempo forrige tirsdag da. Megamila på Harestua. Det var jo litt artig. 1 mil. Jeg som er vant til 2 mils tempo liksom. En mil er vel lett.

Jeg var den første som starta etter Veterancupgutta. Ingen fare for at jeg skulle ta igjen noen ihvertfall. Skøyt som en rakett ut fra start, syntes jeg selv hvertfall. Pang, rett opp i over 40 km/t og sone 5. Og de som sa det var helt paddeflatt kan gå og ta seg en bolle! Det var en liten kul der faktisk! Motvind frem til vending. Herlig. Det var tungt og jeg syntes det gikk trått. Gleda meg til vending og medvind. Ikke at det ble så mye bedre, men litt. Så begynte jeg å bli tatt igjen. Ble faktisk tatt igjen av de som startet nr 2 og 3 og 4 etter meg. Syntes det gikk bedre på 2 mila på Feiring. Hadde ikke en sånn brennende følelse i brystet da. Men sykla visst fortere nå da. Snittfart på 35,8. Kom i mål på 16:44. Tregest av alle Grim. Jaja. Får ta revansj på tempoen i august eller når det er.

Bilder i ukronologisk rekkefølge. Gidder ikke stokke om på de.

Hu her tok meg igjen like etter vending

Som en rakett!

Blid da hvertfall

Ser at jeg kan ha noe å hente på sittestilling.. og evt utstyr.

Gary kom hjem fra rep på onsdagen. Skifta nok en løs eike. Sykkelmannen sa til meg "Ja, du driver og kjører ganske hardt i skogen du.." Hardt og hardt fru blom. Kommer vel an på hvem man sammenlikner med. Sammenliknet med de som var med meg på tur i Gjelleråsenmarka, hvor samtlige måtte ha sykkelen på service i etterkant (nå hadde jeg det i og for seg selv også, men den eika har vært løs lenge), og som ikke har turt å bli med meg på tur igjen og jeg ble omtalt som "gæ'ærn" så kjører jeg muligens bittelitt hardt. Men sammenliknet med de som virkelig er gærne så kjører jeg ikke hardt i det hele tatt.

Så på onsdag ønsket jeg meg en tur i skauen. Dette ønsket ble heftig motarbeidet fra alle kanter, både 17. mai-antekk, svømming, kø, været, og så glemte jeg lommeboka hjemme og måtte snu, (ønsker jo ikke akkurat flere bøter for å kjøre uten førerkort..) men jeg kom meg til slutt avgårde, og hadde skog under knastene like før klokka 20. Ja, til og med været ville meg vondt. Kraftig motvind og REGN i det jeg begynte å tråkke, svarte svarte skyer, og beina stokk stive fra gårdagen. Men jeg tok jo ikke hintet, og fortsatte på pur f. Vi terrengsyklister er vel ikke redde for å bli våte!

Jeg hadde visst virkelig ikke dagen. Skikkelig pingle og turte ingenting. Litt dårlig på kosthold om dagen, men at kosthold skulle gå ut over balanseevnen og motet visste jeg ikke. Så var ikke alt dritt fra før så ble det det hvertfall nå. Så jeg droppet de stiene jeg hadde tenkt å ta, og tok heller turen rundt nøklevann, med innlagt sosing og befaring på ukjente stier som ved første øyekast kunne se greie ut. Litt sånn oppdagelsestur. På jakt etter nye perler. Var ikke så mye nytt og fint å finne. Som regel startet det bra men endte opp i ingenting eller bare kratt. Men fant en. Trodde jeg hadde oppdaget en helt ny del av østmarka, inntil jeg plutselig kjente meg igjen. Det var jo der NP punga i fjor og forbannet alt av sykkel som hadde med skog å gjøre. Men det var et stort stinett inni der som jeg må granske litt nøyere ved en senere anledning. Kanskje det bli ny favorittsti?

Veldig misfornøyd med de nye mtb-skoa mine btw. De er for stive. For harde under. Sklir på alt av våte røtter og stener, og jeg vrikka bena hele tiden. Jeg som ikke klarte å sykle klarte ikke å gå heller..  Så de blir nok nedgradert til spinningsko, og jeg må nok en gang ut på skojakt. Om noen har tips til mtbsko som er gode å gå i og har bra feste på vått underlag så er det bare å hyle ut!

Tok meg god tid og begynte å tenkte på å dra i retning bilen i det det begynte å skumre. Var hjemme like over 2230, og der satt det en sur og mutt NP. Tydelig lite fornøyd med at jeg var så sen. Jaja, så det var den drittdagen.

Dumme sko

Det ser jo fryktelig fint ut inn her, men det var ikke det..

Traff på et rådyr på min befaring på den stia som viste seg å være bra. Eller det var to. Rådyr altså.

Så ble det lang syklepause. En ukes tid. Kanskje like greit. Å få hvilt seg litt i form. Jobbehelg og dåp og det ene med det andre. Kom meg ikke ut før tirsdag denne uka. Sol og deilig og kort kort. Endelig! Rakk ikke store turen den dagen, så jeg la i vei på Karina-runden. Traff faktisk på selveste Karina på turen også. 2 ganger!

Er visst litt i ulage om dagen. Merka det på pulsen. Den som pleier å synke ganske raskt til 60 og til og med under det på en god dag når jeg stanser og står helt stille, holdt seg rundt 100. Og skøyt i taket ved den minste motbakke. Ble ikke akkurat ren sone 1-tur selv om jeg prøvde å ta det så rolig jeg kunne. Syntes det muligens løsna litt andre halvdel av runden, men det var kanskje medvind, pluss at det ikke var fullt så kupert. Kom meg opp i over 60 km/t da, i dumpa ved Skjetten. 2 ganger til og med! Altså begge veier. Det er sjelden vare at jeg får til det alene, selv på en god dag. Snittfart 25,8. Nesten 6 mil.

Så ble det tur på meg i går også. Mest fordi jeg følte jeg måtte, siden det er ritt til helga og jeg ble litt bekymra for dette med pulsen dagen før. Sjekka hvilepulsen min natt til onsdag, bare for å sjekke at den ikke har økt noe voldsomt. Men den hadde faktisk sunket fra 47 i februar til 43. Så da er det ikke det som er galt hvertfall.

Følte meg litt vill og gal, så jeg tok Enebakk Rundt motsatt vei. Så ble jeg ferdig med bykjøringa med en gang. Det er en grei runde det. Ikke så mye bakker og akkurat passe lang, 8 mil. Så er det en bensinstasjon etter nøyaktig 4 mil. Der vanket det en is i sola på meg. Jeg syntes jeg fortsatt lå høyt i puls. Potet i halsen og pulsen i været så snart det gikk litt oppover. Men jeg klarte stort sett å holde meg i max sone 2 i bakkene. Bortsett fra da en Rye-syklist passerte meg bakfra. Plutselig ble konkurransebryteren skrudd på tror jeg. Hadde vært artig å parkere han. Han sykla jo ikke så fort. Men det gikk over når jeg ikke så han mer. Syntes jeg hadde en ganske grei snittfart. 27 km/t, på ganske rolig puls. Jeg klarer vel 10 km/t mer i snitt på lørdag da? Hvis jeg gasser på? I 21 mil?? Ehhh..

Color Line Setesdal Tour på lørdag. Kristiansand - Hovden. Vi reiser nedover i morra. Er litt spent. Selv om det regna og var kaldt i fjor, var det en veldig fin opplevelse og fint ritt. Vinterbukse og ull blir det nok ikke i år skal man tro på værmeldinga. I år blir det sol og varmt og kort kort. Bare det blir jo en opplevelse! Uten regnsprut klarer jeg kanskje å se litt på omgivelsene også. Hvis jeg har tid til det. Håper vi ikke skal kjøre så innmari fort. Jeg har ett hovedmål, men det tør jeg ikke fortelle. Mål nr 2 er å henge på lenger enn 16 mil, for det var der jeg datt av i fjor. Å henge på hele veien inn tror jeg uansett ikke jeg klarer. Jeg har jo ikke klart det hittil på noe ritt hvertfall. Men det blir uansett en fin tur da. Hotell i morra og hytte på Hovden. Hele helga går med. Sosialt og fint. Gleder meg.

Så planen nå er å spise og drikke godt og få noen gode netter med søvn. Så får det stå til på lørdag. :))

Fra i fjor. Tatt av fotograf langs løypa. Som tydeligvis er en mann siden kun halve motivet er med.

Gullbein sa folk..

Etter 3 dager total hvile og mye søvn var det på tide å prøve beina igjen. Stølheten borte og de værste blåmerkene i ferd med å bli grønne. Satte avsted, i ensom majestet torsdag formiddag. Sol og fint og det var behagelig med kort bukse, kort super, trøye og løse armer. Beina kjentes bra. Overraskende bra. Helt knall faktisk. Jeg regelrett suste avgårde. Da jeg begynte å nærme meg 28 i snittfart, i sone 1, trodde jeg at jeg endelig fikk oppleve ekte gullbein. Hadde tenkt å ta en ikke alt for lang roligtur, men siden det gikk såppas bra så vrengte jeg av mot Årnes og Vormsund. Liksågreit. Da jeg snudde retning ved Vormsund og plutselig var på vei tilbake, slo motvinden i mot meg. Og med tungtrafikken langs rv 2 ble jeg regelrett slått av den dumme motvinden. Great. Det var visst ikke gullbein allikevel. Det var medvind..

Så det ble 10 mil da. Motvind halve turen. Regn siste mila. Snittpuls 122.

ADHD på høyt nivå

Er vel på tide å blogge litt igjen.

Ble jo fryktelig mye aktivitet forrige uke.

Onsdag etter enebakk rundt hadde jeg mtb-trening. Pga frafall i siste liten ble vi bare 3. NP har jo ikke noe valg, så i praksis kom det bare en. Yay. Hadde intensjoner om å ta det rolig, men så ble jeg redd for at denne ene skulle kjede seg, så jeg dro oss inn på den ene stia etter den andre. Ikke veldig lurt akkurat. Men men. Det var gøy da hvertfall.

Torsdag var det fellestrening med landeveisgruppa. "Rolig vispetur". My ass. Sliten i beina så jeg syntes det var tungt. Klarte å legge meg i front ut fra start, så det ble en litt frisk start på turen, men resten av økta passa jeg på å ligge på hjulet til noen. Vi var en fin gjeng på 7 stk. 8 mil og snittpuls på 114.

Hviledag på fredag før TERRENGLØP på lørdag. Våkna til snø, både fra himmelen og på bakken. Tenkte at dette blir en kald opplevelse. Sola kom utover dagen og forårsaket full forvirring i påkledningsprosessen, men det var jo godt at det ble varmere enn først anslått. Råskinnet liksom.. Så jo videoen fra i fjor, så visste jo litt hva jeg gikk til. Og det ble vel akkurat sånn. 8 km løping gjennom Sognsvann, gjørme, myr, sumper og kulper. Noe var sti på fin skogsbunn, og jeg tenkte at her må det da være knall å sykle. Så ned en bratt skråning, så opp igjen bare noen meter bortenfor. Og den var så bratt at jeg måtte bruke henda. I løpet av de 8 km var det ikke mange meterne på grus. Og gjørme og myr er ufattelig tungt å bevege seg i. Beina ble blytunge, og jeg snubla fordi jeg trodde jeg fikk dem med meg, noe jeg ikke gjorde. Og jeg endte med å dra meg selv ut av gjørmehølet med arma. Og underlaget var jo helt uforutsigbart. Om jeg hadde fast grunn under ene beinet kunne den være borte på neste steg, og vips hadde jeg gjørme og sølevann opp til halsen. Spesielt disse kulpene eller hva jeg skal kalle dem var sånn. Og spisse steiner og kvister. Tror samtlige endte opp med ganske stygge og vonde legger og knær etter endt løp. Jeg gjorde hvertfall det. Men det var innmari gøy. Var sliten i beina på slutten. Det kunne vel ha vært raskere å gått i den farta jeg "løp". Alle løp forbi meg hvertfall. Men jeg kom meg i mål. Løp over målstreken faktisk. :)

Og hva skjer? Jo, jeg havner på en 79. plass i klassen k23-39, av 223 startende, med tiden 1:09!! Jeg er knallfornøyd! Trodde jeg skulle ende opp på siste fjerdedel av lista, men så havner jeg nesten på øvre tredjedel. Jeg som aldri løper! Dette skal jeg være med på neste år også. Og da sikter jeg på topp 50!! Trene litt på løping så lenge kanskje.

GPS-logg her. Snittpuls på 88%.

Her kommer jeg. I midten med hvit buff på huet.

Stemningbilder tatt av fotograf langs løypa

Vel i mål. Jeg ser jo nesten ikke møkkete ut.

Man skulle nesten tro at beina hadde fått nok den uka, men den gang ei. Søndag sto det langtur på tapeten. Gruet meg litt til å stå opp på søndag, men det gikk greit. Opp på sykkelen og tråkke. Vi ble ganske mange i dag. Pluss 2 nye ansikter som ble med en runde fra Jessheim. Vi sykla sammen med Happy, så det gikk rolig for seg, og jeg endte opp med en snittpuls på 105. Ødelagt i beina. Nesten så jeg ikke klarte å klikke ut engang. Men det ble en fin tur. Sosialt. Vi var 17 stk på det meste. Skedsmohallen, Jessheim, så en runde i karuselløypa og så tilbake til Skedsmohallen igjen. Dette ble nøyaktig 10 mil.

Endelig er den uka over og jeg kan begynne å hvile beina. Totalt herpings. I dag, onsdag, er jeg ennå støl, men det begynner hvertfall å hjelpe. Tror muskla mine rett og slett var hovne etter søndag, for jeg veide jo 2 kg mer enn jeg pleier. Men det er altså på bedringens vei nå, og jeg vurderer en vispetur i morra. Ellers er planen å hvile meg i form denne uka.

Enebakk Rundt 2012

Det finnes 2 kategorier syklister i et ritt som Enebakk Rundt. Det er de som har som mål å komme seg rundt, og det er de som har som mål å komme seg rundt raskest mulig, og gjerne raskere enn i fjor. Jeg faller vel inn under sist nevnte kategori. Sjekka resultatlista fra i fjor, og satte meg 2.05 som mål. Og jeg visste at hvis jeg klarte å henge på så ville jeg komme inn på ca den tiden. Men det skulle vise seg å være vanskelig..

Varma opp godt og spiste bra og hadde alt på stell. En aldri så liten pep-talk fra Harald før vi gikk opp til starfeltet. Somla litt, men hadde god tid. Trodde vi. "15 sekunder igjen!" hørte jeg fra høytaleren, og da sto jeg fortsatt utenfor sperrebåndet. Heiv meg under og alle rundt meg var egentlig like forvirra som meg. "Er dette 10.22.30??" "Tror det..." Resten av Reaperne sto jo der så jeg tok sjansen på at det var riktig. I værste fall var vi alle i feil pulje. 15 sekunder er jo ikke et hav av tid, og plutselig var vi avgårde. Ja, så plutselig at NP og Runar sto igjen utenfor startfeltet og lurte på hvor vi var blitt av.

Og starten gikk bra. Trodde det skulle være mye værre. Hang på bra og det gikk ikke alt for fort. Eller, det gikk jo fort, og jeg hadde hele tiden i tankene hvor lenge jeg kom til å holde ut dette her, men det gikk nå greit også. Foss Sport lå først, så lå vi litt overalt i halen bak. Hadde jo håpet på at vi Reapere skulle kjøre samla, men var visst ikke så lett uten kaptein. Lå på hjulet til Roger i starten. Så kom Frode og Lasse forbi på venstresiden, og jeg heiv meg på bak dem. Ville jo helst lenger frem. Så da lå jeg på hjulet til Lasse en stund. Plutselig kjørte han rett i en svull eller hull eller hva det var, og deretter jeg. Holdt på å miste grepet på styret, altså det var en ordentlig smell. Gikk bra med meg, men Lasse punkterte.

Jeg beit meg fast i feltet videre. Hele tiden litt rykk og napp, og om å gjøre å komme litt lenger frem. Og holde hjulet. Vinka og ropte til ungene og de fikk akkurat sett snurten min i det jeg passerte i det store rotete feltet. Prøvde å få kontrollen på hvor de andre var, at jeg hvertfall ikke mista dem, men vi lå alle i samme feltet hele tiden. Jeg lå bak Soon CK en liten stund, men så var ikke det bra nok lenger, og jeg ville forbi. Så fant jeg meg etterhvert en Rye-rygg. Nr 1214. Lå lenge bak han. Han var veldig stabil og fin å ligge bak. Hele tiden smoothe bevegelser. Aldri noe rykk og napp. Selv om det ble litt luke så hentet han den helt rolig inn igjen. Så takk for det 1214, det var innmari fint å ligge på hjulet ditt! Så kom det noen bakfra igjen, og jeg heiv meg på hjulet til vedkommende, nesten uten å tenke meg om. Men det hjalp ikke noe særlig. Begynte å bli sliten nå, men jeg var allikevel innmari fornøyd med at jeg forsatt hang på. Og de andre Reaperne var i nærheten, og jeg tenkte at de måtte være overraska over at jeg fortsatt var med. Men etter 6 mil, halvannen time, var det slutt. Sånn ca ved Shellen uti Enebakk der. Da ble det litt oppover, litt fartsforandring, og jeg sto og tråkka litt. Syrefesten i beina tok brått slutt og det var natta og rett på nachspiel. Stokk stiv og null å hente. Harald prøvde å dra meg opp igjen, men det var nyttesløst. Sånn i ettertid tenker man at man hadde sikkert klart å bite seg fast om man bare hadde tatt seg sammen litt, men det gikk ikke. Jeg tok meg jo sammen, alt jeg hadde. Jeg tenkte på det, at dette her kommer jeg til å angre på, men jeg klarte det jo bare ikke. På dette tidspunktet hadde jeg 39 km/t i snitt. Etter 6 mil! Det er ny rekk!

Så da var jeg alene. Og hadde det innmari tungt. Jeg oppdaga at det lå noen på hjulet mitt. Men etter noen kilometer kommer vedkommende forbi, en litt gammel fyr med vanlige sko og en gammel tursykkel med sekk på. Og jeg klarte ikke henge meg på han engang. Tok etterhvert igjen en gruppe fra Eiker CK. Lå litt bak dem for å hvile litt. Syntes de kjørte alt for sakte. Så prøvde jeg å dra videre, men så tok de meg jo igjen. Jaja, så lå jeg bak dem litt til inntil jeg følte jeg kunne prøve igjen. Så kom et felt i forrykende fart forbi, synes jeg så en Reaper-drakt inni der også. "Hold høyre!" ropte dem. Og de var innmari mange også. Prøvde å henge meg på etter sistemann var passert, men klarte aldri å komme helt opptil. Ga opp og ble raskt plukket opp av Eiker CK igjen.. Innså nå at jeg bare fikk ligge bak dem i lusefarta. Var jo nede i sone 2 faktisk. Så kommer det en ensom Leca-rytter forbi. Nok en gang, på ren instinkt, hiver jeg meg på hjulet hans. Og klarer å bli der. Han sykla akkurat passe fort. Hang bak han nesten hele veien inn. Mistet han den siste kilometeren eller så. Fader så tungt det siste strekket er. Passerte målstreken på 2:10:50. Passelig sliten. Og tørst. Snittpuls på 163. Det er der min sone 5 starter det..

Persa med ca 4 minutter fra i fjor. Godt fornøyd med det. Også strålende fornøyd med 2. plassen i klassen min k30-39. 2. plass!! Av 53. Og 7. beste av alle kvinner (av 162). Ikke så veldig fornøyd med at beina slutta å virke, og sånn i etterpåklokskapens navn er det mye jeg kunne gjort anderledes. Jeg kunne droppa å kjøre som jeg gjorde på søndag, 2 dager før rittet blant annet. Jeg kunne ha funnet meg en stabil rygg, og bare blitt der, istedenfor å rykke og nappe og hele tiden stresse med å komme lenger frem, som jo ikke resulterte i noe annet enn at jeg sleit meg ut unødvendig. Jeg lå jo innmari høyt i puls og det gikk nok littegrann for fort for meg. Bittelitt saktere så hadde jeg kanskje hengt på hele veien og dermed kommet raskere i mål. Dette her må jeg huske på til seinere.

Her kommer vi. Jeg kan skimtes nesten helt bakerst, med Harald med de røde armene på slep.

Her kan jeg også skimtes i bakgrunnen, bak han røde og hvite i front/midten. Ligger på hjulet til Rye 1214. 

Siden jeg prøver å konsekvent ligge til venstre, og alle fotografene sto på høyresiden, har jeg ikke funnet noe særlig bilder av meg selv denne gang. Her synes jeg litt da. Biter tenna sammen og er fortsatt med.

Godt fornøyd med dagen alt i alt egentlig :)) Turritt er gøy!! Mye morsommere å komme nesten først enn å komme sist. :)

GPS-logg her