Det er ikke lenger kun sykkel i min verden, men også løping, kano, skøyter, truger, ski og generell tur og trening i alle former og varianter hvor godfølelse står i fokus.
Er det ikke det ene så er det det andre liksom.. kommer liksom ikke skikkelig i gang! Det blir ingen kontinuitet! Føler jeg.. Mye sone 1-tråkking, men det blir så som så med intervallene.. Ikke kan jeg skylde så veldig på julestri heller. Men det er liksom noe med kroppen hele tiden. Da kneet mitt endelig var klart for belastning igjen, ble jeg sjuk.. Etter 4 nattevakter var den grønne snørra tilbake. Dårlig form, rart trykk i panna, hodepine og et snev av sår hals om jeg kjente godt etter. De to fridagene jeg hadde tenkt å bruke på sykkelsetet brukte jeg i senga. Ikke klarte jeg å snu døgnet noe særlig heller.
Hjelper jo ikke det når kroppen streiker vel..
Gjorde så klabert alt jeg kunne da, for å ikke bli ordentlig syk igjen. Overdose c-vitaminer hver dag, grønn te, skylte nese og bihuer med saltvann 4 ganger daglig, tigerbalsam i nesa osv. Og det funka jo passelig greit, og jeg ble bedre. Fikk meg en time i sone en mandag-tirsdag-onsdag.
Og når jeg endelig følte meg såppas bra at jeg tenkte å prøve meg på en terskeløkt, hva tror du skjer da? Jo, jeg mister en halvannen liters colaflaske rett på lilletåa.. Auuu!! Hva er poenget? Og du vet den smerten som skyller gjennom deg når du slår deg, den pleier jo å gå over etter noen sekunder, men nå gjorde den ikke det. Den fortsatte å stråle, som en smertefontene. Stakkars lilletåa mi. Vips var den lilla og dobbelt så stor. Hipp hurra for det. Planta foten i iskald dusj og det hjalp. Fant ut at jeg skulle prøve terskeløkt uansett. En vond tå skulle ikke stoppe meg nei! Prøvde først spinningskoa, men det gikk ikke, de var for stive og harde. Prøvde så de nye terrengsykkelskoa, har jo nesten glemt av de. De er jo så myke og gode. Som å ha på seg crocs, bare med stramming og cleats. Og jeg gikk fra å klemme inn tid til trening til å klemme tåa ned i skoen. Men det gikk. På et vis. Tåa dovna litt av etterhvert. 4x8 var det jeg hadde tid til utpå kveldinga. Men fornøyd med det.
Ja, disse her
Årsmøte og klubbfest på fredag. Og jeg fikk på meg enda flere oppgaver enn jeg allerede har fra før.. Jadda.. Men jeg synes jo det er moro. Også trivelig å skravle med folk etterpå, og jeg tror jeg oppførte meg noe bedre enn klubbfesten på samme tid i fjor. Men det skal ikke så mye til.. Sent ble det også, så det ble treningsfri lørdag gitt.
Etter en hel helg med vassing i bittesmå papirbiter, papirbiter i håret, på bordet og i maten, og en tur på skøytebanen og i akebakken, avsluttet jeg uka med en 5x8 på spinningsykkelen bak døra i stua. Bare meg og musikken på full spiker. Herlig.
Dette er selvfølgelig bare en bitteliten brøkdel av produksjonen
Ble bare 5,5 timer trening denna uka.. Får se om det blir noe mer neste..
Håper alle får en superfin uke. Det har hvertfall jeg tenkt å ha! :))
Tenkte jeg skulle øke frekvensen på blogginnleggene mine ved å skrive et nytt et nå. Skal jo ikke så mye til egentlig.
På onsdag var jeg og henta litt mat på posten. Det kommer godt med. Nå skal det bli orden i sakene igjen!
På onsdag fikk jeg meg også en god 3-timers i sone 1 på sats. Møtte opp i god tid før Karina sin time, og der satt det en liten gjeng allerede og tråkka. Meg, Karina og Jannicke i Reaper-bukse. Utrolig kult at spinninginstruktøren kjører i reaperbukse forresten.
Jeg lå kanskje litt høyt i puls første timen, men det var vel bare fordi jeg gledet meg til en lang økt og var så glad. Litt sånn boble-puls. Havna litt over i toer'n (sone 2 der altså) av og til, men det var bare når jeg sto, så da tenkte jeg at da var det lov. Tråkka meg igjennom time 2 før TdF-timen satte igang med Jørn Eirik i spissen. Uvanlig mange juicekartonger som kom vandrende inn denne gangen. Juicekartonger, som i folk i orange sats-drakter. Jeg var den eneste i svart og dødningehoder og stjerner og flammer så jeg følte meg littegranne som den eneste tøffe.
TdF-time sett med dårlig kamera. På skjermen vises høydeprofil av dagens etappe. Den 17. Tour de France-etappen.
Satt og tråkka helt til pulsklokka bikka 3 timer. Litt sånn etter at alle var ferdig med å tøye og hadde gått. Har jeg bestemt meg for 3 timer så blir det 3 timer selvfølgelig. Ikke 2:57. Fryktelig målrettet sånn sett. Snittpuls 119. Fornøyd med det.
Torsdag og terskeldrag på The Dukes Light Acid Hour, på sportica Kløfta. Spinnigtime med klubben. Synes terskeldrag er gøy jeg. Er så godt å få tråkka på litt! Sjefen sjøl var så veldig veldig syk, men satt da hvertfall der på sykkelen og prøvde å overleve. 5x8 i dag da. Det kom jo litt brått på siden jeg jo var forberedt på 4. Men men, jeg tar jo alle uforutsette utfordringer på strak arm så det gikk jo både vel og bra. Tung i beina, men jeg kom meg igjennom med pulsen i behold.
Velfortjent treningsfri på fredag og jeg kosa meg max med et laaangt kafebesøk og skravel med ei venninne før jobb.
Ganske så opplagt til å være klokka 04 på natta om jeg så skal si det selv
Hvordan det går med treningen sa du? Jo.. greit, tror jeg. Føler liksom ikke at jeg er heeelt DER, men jeg er vel ikke så langt unna heller.
Jeg kom jo godt igang med treningen, litt halvveis i september, ganske bra i oktober. Litt jogging innimellom, ellers god kontroll på sykkelen. Men så ble jeg sjuk.. Skikkelig halsbetennelse. Hosta hele natta, sov hele dagen, elendig form. Generelt veldig veldig syk.
Halvannen uke treningsfri.. Holdt rett og slett på å bli sprø. Men så ble jeg bra igjen, og kom meg i gang igjen. Ca 10-12 timer i uka. Yes, nå begynte jeg virkelig å komme i et godt spor og kroppen føltes BRA! Spesielt etter jeg oppdaget at jeg hadde lavt jernlager og fikk proppet i meg litt jern en stund.
Så kom det en uke det tok litt vel av med treningen. Ute på sti, gassa på i Østmarka, ut på kvelden med lykt, inni skauen og sti på glatta, på racer på landeveien i 3 grader og regn, ja, ju name it. 16 timer stort sett halvhardt/hardt. Tøft for kroppen, men hodet mitt trengte det. Og snille Jørn som var så flink til å dra meg med ut selv om jeg hadde mest lyst til å sitte inne og deppe. Jeg trengte det virkelig, og det gjorde så godt!
Avsluttet uka med en 10 mils tur i Nordmarka på søndag. Var kaldt i Nordmarka gitt, og vi møtte på en syklist som blødde fra hjelmen og som kunne stadfeste at det var litt glatt borti svingen der.
Fint i Nordmarka altså. Vi var innom Kikut også. Angret kasnkje littegran på at vi ikke hadde kjørt bil til f.eks Maridalsvannet, for det ble en ganske drøy tur helt hjemmefra, over Gjelleråsen, inn ved skytta, gjennom der til Grefsen og videre derifra langs maridalsvannet og nordover i marka til Hakadal og rundt hele der og så omveien bortom Kikut som var lengre enn jeg husket og håpet. Brukte 6 timer. Hadde jo også vært en ide å hatt med matpakke.
Garmin døde på vei fra Kikut. Vi tok til høyre ca der den rød pila er, ned og rundt sørspissen av Maridalsvannet og så samme vei tilbake derifra.
Men etter denne turen sa kneet mitt "nok er nok". Støttebandasje og halting på høyt nivå på mandag. Sliten var jeg også, og sovna med ispose på kneet. Littegran bedre på tirsdag, også tok jeg en svømmeøkt på onsdag. 3000 meter ble en god og vennlig økt for kneet. Ikkenoe vondt i kneet etter dette. Julebord på fredag og jeg tok'en selvfølgelig helt ut, med skyhøye heler og masse dans, men kneet var godt fornøyd med tilværelsen. Venta helt til søndag igjen med å prøve meg på en rolig økt på sykkelen. 1 time i lav sone 1 og vondten kom tilbake. Crap!
Ble med på jogging og elghufsing i Marikollen på mandag. Gikk jo greit å gå og danse, så da burde det gå greit å løpe også. Jogginga gikk bra. Kjente det litt i bakken om jeg tok for store skritt. Men da tok jeg bare små med høyre ben. Gikk så bra så, selv om det kanksje så litt mongo ut, men hvem bryr seg vel om det.
Dagen i dag har jeg gått på jobben absolutt hele dagen. Vi gjør jo ikke noe annet enn å gå. Hvertfall ikke nå under utbyggingen. Og det gikk jo greit. Så ble det spinning på kvelden. På med støttebandasje og håpe på det beste. Starta ytterst rolig og forsiktig og økte på litt etter litt. Kjente det nappa litt i kneet et par ganger, men etterhvert som jeg ble varm gikk det bare heeelt smooth!! Lykke! Så da satt jeg der og vispa gjennom 2 spinningtimer med pulsen godt plassert i sone 1. Snittpuls 112. Fikk skravla litt både med Karina og med Øystein Gamlefarihuset som omsider fikk den faste plassen sin og ble så fornøyd atte. Ikke noe vondt i det hele tatt! Og jeg som begynte å se for meg et liv med kneproteser og rullator i en alder av 33! Detta går veien tenker jeg! :)) Happy happy!!
Så NÅ føler jeg at jeg er skikkelig igang (igjen), bare knærne oppfører seg. Nå er det fokus på soner og terskler for alle penga! Tråkke på! :))
Ett ritt igjen så har jeg blogget om alle rittene 2012 og jeg kan komme meg videre!
Årets punktum finale for mitt vedkommende var altså Ultrabirken. Eller Gærningbirken som Nils-Petter kaller det. Birken for gærninger. 124 km over fjellet. Og ganske mange av dem på sti og gjørme og myr.
Med nyreparert sykkel med nye dekk vel tjoret fast baki Nils-Petter sin PostmannPatbil satte jeg avsted hjemmefra i retning Rena sånn ca 4-halvfemtida på morgenkvisten fredag. Ville komme frem i 7-tida sånn at jeg hadde ca en time på å hente startnummer, sette på startnummer, ordne sekken, kle meg, spise litt, fylle drikkesekken med sportsdrikk fra den store tanken, smøre beina med varmekrem, ordne håret, oppdatere facebook, sende noen meldinger, gå på do osv. Starten gikk kvart over åtte og jeg var vel ikke klar så alt for lenge før vi var igang.
Utfordringen med ultrabirken er ikke å sykle den så inn i hampen fort, det handler mer om å komme seg igjennom. Det passer jo meg veldig bra. Er ikke så flink til å sykle så veldig fort. Selv om jeg jo selvfølgelig ønsket å komme meg igjennom fortest mulig. Og helst ikke sist. Men det største trikset for å klare å komme seg igjennom er å klare å ta det rolig nok. Disponere kreftene som man så fint sier. Man har jo ikke lyst til å møte veggen midt oppe på fjellet.
Like etter start begynte jeg å tenke på bilen til NP. Låste jeg den? Lukket jeg døra på passasjersiden? Jeg hadde jo sittet der og spist litt og dolla meg litt i speilet. Nøkkelen hadde jeg kontroll på, men jeg klarte ikke huske om jeg hadde låst eller lukket døra. Disse tankene plagde meg veldig, men jeg måtte bare stole på at jeg hadde gjort det.
Uheldigvis for meg så deltok jeg på Ultrabirken i fjor også. Det gikk kjempebra i fjor. Var jo selvfølgelig en lang tur, men som en førstegangsopplevelse var jeg strålende fornøyd. Denne gangen derimot visste jeg jo hva jeg hadde foran meg og hva jeg skulle igjennom. Det er jo nesten det samme som det å føde barn. Altså barn nr 2. Man gleder seg og gleder seg til fødselen, men det er først når riene omsider setter inn at man begynner å grue seg, for da husker man hvor sykt vond første fødsel var og man vet hva man skal igjennom. Og tro meg, jeg vet hva jeg snakker om etter å ha fått 2 barn på over 4 kg (hver) uten smertestillende.
Jeg var vel godt under halvveis da jeg begynte å tenke at dette gjør jeg ikke en gang til! Litt senere begynte jeg å tenke at uansett hva du får lyst til etter at dette er over så må du huske dette her Tone, at dette her skal du ikke gjøre på nytt neste år!
Smilet satt uansett ganske løst. Her er vi på samme trase som fredagsbirkerne.
Vel, jeg tok en mil av gangen. Da ble det mye bedre å håndtere. Og nå høres det sikkert ut som jeg hadde det helt grusomt, men jeg kosa meg jeg altså. Så lenge jeg bare sluttet å tenke på de tunge mila på slutten. Og hvor sliten jeg var og kom til å bli. Jeg hadde godt med energi, og været var jo sånn passe ok, det ble jo litt sol også til og med. Spiste og drakk godt på alle matstasjoner. Mye lefser. Og mye vann. De gikk tom for sportsdrikk etter matstasjon nr 2 ca. men heldigvis hadde jeg fylt opp 3 literen i sekken. Mot slutten hadde de smurte brødskiver. Dette var jo positivt, og jeg tok en med skinke og en med ost og smalt de sammen og tenkte at det måtte bli supert. Men det var så tørt at jeg ikke klarte å få i meg så mange bitene. Jeg hadde jo en karbonade i sekken, men jeg trengte egentlig ikke den. Spiste litt lommekake innimellom og det holdt egentlig i tillegg til alle lefsene. Så var det noen som delte ut cola, og fikk også vaffel med brunost og syltetøy fra en ivrig sjel langs løypa. Jeg som ikke liker syltetøy engang ble veldig glad.
Trangt om plassen sammen med fredagsbirkerne
Kjørte på nye dekk som jeg egentlig ikke hadde fått testet ut noe særlig. Race King 2,0 Supersonic. Syntes de var supre på grus. Det gikk skikkelig fort! Jøjjemeg. Var jo som å bytte fra tunge vinterstøvler til joggesko på sykkelen! De Ardent-dekka jeg hadde på før var jo virkelig trege! Sykkelen ble jo en helt annen med nye dekk! At dekk skal ha så mye å si da. Men på sti sleit jeg litt. Fant liksom aldri flyten. Jeg bare vingla og sleit med å holde balansen. En som passerte meg sa til meg "ååh, så herlige og morsomme flytstier det var her!!" Hæ? Hvor da? Hadde ikke hatt noe flyt i det hele tatt jeg. Bare dritt.
Så midt oppe på snaufjellet ser jeg det står en fotograf. Hadde jo vært dritpinlig å få et av mine hyppige fotisett foreviget, så jeg konsa maks med å holde meg på 2 hjul. Det var en kjempefin sti, men jeg fikk liksom ikke dreisen på det. Kom meg forbi fotografen med æren i behold. Vingla mot han litt vel nærme akkurat i det jeg passerte han kanskje, så han tok et lite skritt bakover, men jeg holdt meg på sykkelen.
Full kons!
Smile litt til fotografen, men turte ikke slippe blikket fra bakken
Litt nærme kanskje, men det gikk bra.
Litt etter stoppa jeg. Hadde da sykla 9 mil. Og var drittlei av å ikke ha kontroll. Fant ut at jeg skulle prøve å ta litt luft ut av dekka. Voila!! Der fikk jeg kontakten med underlaget gitt! Der fikk jeg sykkelen til å oppføre seg som jeg ville igjen! Kunne kanskje ha gjort det litt før??! Fra da av hadde jeg nesten bare go'flyt! Nå begynte jeg jo til og med å få skryt av mine medsyklister! Blir så stressa av å ha folk rett bak meg så jeg pleier å slippe frem de bak ganske kjapt på sånne smale single stier. "Nei, bare kjør du, du kjører mye bedre enn meg uansett!" Hohoho! Jeg hadde fylt 30 psi i dekkene før start. Jeg trives jo på rundt 20, kanskje mindre, eller jeg slipper ut til jeg synes det er greit, på trening, men på ritt så tenker jeg jo at jeg trenger mer trykk. Det er jo mange mil med grus liksom. Må jo rulle best mulig. Men nei, nå har jeg lært! Får seg noen lærepenger hele tiden!
På vei opp mot den siste toppen blir det kommentert hvor heldige vi har vært med været. Da var det solgløtt og jeg hadde for lengst rullet ned de løse armene. Akkurat i det samme sekundet tetter skyene seg sammen, også begynner det å regne.. Jaja. Og det ble glatt å både sykle og gå. Vel oppe på toppen så passet jeg på å ta frem jappen fra sekken og putte den i lomma, sånn at den var lett tilgjengelig. Nå var det bare å komme seg ned fra denne toppen, så var det grus og asfalt resten av veien mot mål. Og japp på tampen av et ritt er skikkelig godt. Denne gangen ble det japp med regn, men det var like godt det.
Dette æ'kke promotion, dette æ'kke reklame. Jeg skriver om ting som har skjedd meg, så navna må jeg jo ha med
Den siste biten mot Lillehammer er stort sett på asfalt og stort sett nedover. Og på dette tidspunktet bøtteregna det. Jeg var så kald, og jeg tenkte at hvis jeg punkterer eller det skjer noe annet nå så er jeg ordentlig i trøbbel, for jeg var virkelig stivfrossen.
Nils-Petter og ungene skulle møte meg i mål i Lillehamer, og jeg gledet meg til at de skulle se at jeg sykla over målstreken. Men den gang ei. De var på do. Jaja. Jeg kom meg hvertfall i mål på tiden 9:57:03. Godt under ti timer. Og det pøsregna så det var kanskje like greit at de var inne. Jeg fikk gode koser og nusser av støtteapparatet mitt (etter at jeg endelig fant dem), før jeg fikk på meg bittelitt tørt tøy før vi dro til Hafjell. Hadde fått låne hytta til Roger og det var godt med kort vei til mat, dusj og sofa. Ungene fant en Pokemon-film i filmskuffen, jeg tømte varmtvannstanken i dusjen mens NP lagde middag til meg. Idyll <3
Yes!!
Rittet var litt lenger i år enn i fjor, og stedvis en litt annen trase. Har sammenliknet loggen fra i fjor og i år og det viser seg at jeg har hatt lavere snittpuls og høyere snittfart i år enn i fjor. 12,2 km/t og snittpuls 149 i fjor mot 13,1 km/t og 135 i snittpuls i år! Godt fornøyd! Havnet på en 6. plass (av 8 fullførte). Også en bedre plassering enn i fjor. Litt oppsiktsvekkende at det er en hel times margin til 5. plassen. Jaja. Får bare trene mer da. Og ha riktig trykk i dekka!
44 minutter ut i denne videoen dukker selveste jeg opp. Personen bak meg filmer. Jeg oppdaget meg selv i denne videoen først i går. Tar livet ganske med ro ja. De fine kloppene over myra er nytt av året. I fjor var det veldig mye tyngre over der.
Denne videoen gir et bedre bilde på ultrabirken totaltsett.
På grunn av manglende sportsdrikk på matstasjonene fikk alle
ultrabirkere tilbud om gratisbillett til neste års ritt. Sier jo ikke
nei takk til det, gjør man vel! Så da blir det ultrabirken 2013 også da.
Og vet du hva? Jeg GLEDER meg!!
Fortelle litt kort om grenserittet i år. Ritt og ritt egentlig, det ble vel mer en kamp om å kun komme seg igjennom. Og på et tidspunkt så det ikke så lyst ut.
Dagen før, av alle dager, tok jeg en testtur med sykkelen min og oppdaget at den kunne faktisk ikke brukes. Løs krank (igjen) og sprekk i den gir-greia på styret. Og til min forferdelse oppdaga jeg at de trinsehjula til kjedet nesten ikke hadde tannhjul! Ikke rart det hopper! Kjedet fikk jo ikke tak! Så jeg fikk heldigvis låne sykkelen til snilleste pappaen til NP, på kort varsel.
Det morsomste med grenserittet skjedde forøvrig dagen før, da vi var og henta startnumrene. For det første ble vi seedet opp fra pulje 30 til pulje 12, noe jeg var strålende fornøyd med. I etterpåklokskapens navn hadde vi muligens klart oss bedre i pulje 30...
Så ble vi jo taktisk nok geleidet gjennom en markedshall på vei ut, og vi begynte så smått og titte litt på de ulike tingene der. Er jo alltid noe man trenger. Så oppdaga vi at det var jo helt sinnsyke priser. Sinnsyke lave priser, så det endte jo med at vi gikk berserk innpå der. Jeg endte opp med nye sykkelsko, Craft vindtett undertrøye, 2XU-restitusjonskompresjonsbukse og vintersykkeljakke.
Pearl Izumi Vintersykkeljakke
Mavic Tempo Terrengsykkelsko
Vi var så heldige at vi fikk overnatte hos våre venner Frank og
Målfrid i Halden. Men de så jo ikke så mye til oss.. For var vi ikke og shoppet så satt vi og skrudde cleats i nye sykkelsko. Veldig deilig med kort reisevei på rittdagen da. Hvertfall nå som starten vår plutselig gikk noen timer tidligere.
Starten gikk og det ble som vi fryktet. Pulje 12 gikk veldig fort. Men jeg gassa på. Slang meg på hjul. Pulsen i taket, men jeg følte meg bra, veldig ivrig, og ville helst ta igjen de som var foran de foran meg igjen. Nils-Petter klaget på farta, kom med trusler, og begynte egentlig å bli litt sinna, men hang på så godt han kunne. Sånn holdt vi det gående de første tre mila. Pulsen langt over terskel. Og plutselig gikk lufta ut av ballongen. Plutselig kom smellen. Tok en pause. Spiste litt på hver vår side av traseen mens de vi hadde blåst av alt krutt for å ta igjen passerte. Vi fortsatte i litt roligere tempo. Jeg kjente det begynte å lugge litt i leggene. Gikk i noen bakker, og fortsatte. Tom for energi. Tom for krutt. Men de nye sykkelskoa var gode å gå i hvertfall. Overraskende behagelige å både gå og sykle i faktisk.
Og slik sprekker man
Og det lugga mer og mer i legga. Vel over en bakketopp kom smellen i leggen også. BÆM! Krampe deluxe i høyre legg. Jeg skjønte jo fort at jeg ikke klarte å sykle videre og stanset. Klikka ut venstre og i det jeg satte foten i bakken smalt det til i kramper i venstre legg også. Hadde ikke fått satt foten helt ned i bakken engang. Så der sto jeg da. Med venstrefoten nesten i bakken, høyre klikka i pedalen mens jeg satt på ramma og hang over styret. Det var så vondt at jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde litt av begge deler mens jeg lagde rare lyder. Nils-Petter sto og lurte litt på hva som skjedde og ventet vel på at jeg skulle ta meg sammen. Men jeg kom meg jo ingensteder. Kom meg ikke av sykkelen engang. Jeg sto i høyre felt og folk kom susende forbi hele tiden. Nils-Petter kom bort til meg og hjalp meg med å klikke ut. Han ville helst legge meg ned i lyngen og strekke ut for meg, men det fantes da grenser for hvor lang tid vi skulle bruke på dette tenkte jeg. Jeg strakk litt på egenhånd, og vi kom oss avgårde igjen. Enda litt tommere. Enda litt mer motløs.
Men vi kom oss utrolig nok i mål. På under 4 timer. Klokka inn på 3.58 eller noe. Sykla helt på likt over målstreken. Så fint det var å sykle sammen med NP forresten. Selv om alt var dritt, så hadde vi det dritt sammen, og han venta på meg når alt gikk i stå. <3 <3
Merket klarte jeg visst også, men fortjente det vel ikke. Jeg tar ene og alene på meg skylda for at grenserittet gikk bæsj. Jeg HAR sagt det før, og jeg BURDE har lært, HVERTFALL nå.
MAN KOMMER RASKERE I MÅL OM MAN BARE SYKLER LITT SAKTERE!!
Kan noen tatovere det på baksiden av øyelokkene mine??
Gleder meg til Grenserittet 2013, for da.... DA!!
..skal jeg hvertfall ikke GÅ i den lille bakken her..
Blogglysten døde visst litt midt imellom sommerferien et sted og Nils-Petter sin flytting til Stavanger. Men nå har jeg fått igjen spiriten, og godt er det!
De fine bloggene våre gikk adundas i forbindelse med den nye nettsiden vår, men nå fungerer de hvertfall igjen.
Det har vært en fin sommer. Og vi fikk jo faktisk litt sol også. Ferien ble selvfølgelig lagt opp utifra terminlista, men vi fikk gjort andre ting enn å baaare sykle også altså.
Men det ble jo en del sykling også da. Vi sykla oss en tur på Sotra dagen før vi satte kursen mot Sogndal og Sognefjellsrittet.
Lørdag 7. juli var det klart for Sognefjellsrittet. Lom - Sogndal. Jeg har aldri før tatt sånn transportbuss i forbindelse med ritt, men jeg tenkte jo at det sikkert gikk greit. Fikk sykkelen avgårde på traileren og satte oss i bussen. Litt oppspilte, men klare. Nå skulle vi jo bare sitte på bussen og slappe av noen timer før vi var i Lom og startområdet. Vi skulle jo til og med få masse død-tid i Lom. Men den gang ei! Tror du ikke bussen havarerte midt oppe på fjellet. Ja, så og si på toppen! Så folk begynte jo å haike. Vi var hverken så veldig flinke eller heldige eller ivrige på denne haikinga, så vi, Bjørnar, Karina, NP og meg, var jo blant de 6 som sto igjen og venta på ny buss. Så der hadde vi våre ritt-forberedelser da. Midt på snaufjellet. Sto og smurte oss med varmekrem på bena og spiste matpakka vår. Litt mer stressa for hvert minutt som gikk.
Til alles store skuffelse så var den bussen langt der borte full. Tror noen klarte å klemme seg med på den.
Står og haiker litt da.. midt på fjellet
Omsider kom bussen, og vi lå an til å rekke starten. Men jeg kjente jeg var så oppgitt og nervøs. Nesten på gråten var jeg. Her hadde vi styra og ordna så fælt, lagt opp ferien pga dette rittet også var det ikke sikkert vi rakk starten pga den dumme bussen. Men vi kom oss til Lom, fikk utsatt starten med et kvarter også til og med. Jeg strena rett til sykkel-utleveringa. Kjempestressa. Ja, jeg småløp, veldig målrettet, tok meg ikke tid til å hilse på de andre i fart en gang. Fant sykkelen min som jo selvfølgelig var omhyggelig pakket inn med bobleplast. Rev dette av med mord i blikket og småløp tilbake for å starte på neste oppgave, nemlig å kle meg, sette på startnummer, chip, fylle langeposen, gå på do, fylle lommer, sende avgårde bagasjen min osv osv. Heldigvis fikk jeg masse hjelp, så det gikk jo smertefritt. Fikk varma opp bittelitt også faktisk før start.
Begynner å få oversikten nå
Godt med hjelp fra gode sykkelvenner
Og starten gikk. Schmækk, rett opp i sone 5 som vanlig. La meg på hjul og var dritflink. Men det gikk jo litt fort. Og vi skulle over et fjell liksom. Litt motvillig fra min side slapp vi feltet sånn at vi ihvertfall holdt oss under terskel i det minste. Og det var vel kanskje dette som reddet resten av rittet for min del. At vi tok det litt roligere. Men jeg hadde gullbein denne dagen! Gud bedre! Jeg har vel aldri før gledet meg til det var min tur til å ligge i front, men det gjorde jeg nå for da fikk jeg enedelig tråkka på litt. Det boblet og sprutet i beina. Om det var nervøsiteten iforbindelse med busshavariet som fikk utløp eller om jeg rett og slett hadde gjort ett eller annet riktig, eller om jeg bare hadde DDagen med stor dobbel D vet jeg ikke.
Sånn ja.. rett ned i bukken ut fra start. Her skal det tråkkes!
Så kom bakken. Den uendelige bakken. Altså fjellet. Jeg og NP skulle egentlig sykle sammen, men vi skjønte vel fort begge to på dette tidspunktet at det var en dårlig ide akkurat i dag. Jeg sykla så sakte jeg klarte for å holde følge med han, men han hadde en dårlig dag og hadde ikke mer å gi. Etterhvert sa han jeg bare kunne dra, og jeg var vel ikke så vond å be. Jeg tråkka forbi det som var oppover fjellet. Hilste på Formann før jeg passerte han også. Og det var en drøy bakke. 5 mil fra bånn til topp.
Tipp topp tommel opp!
På toppen var det kaldt, og nå hadde det begynt å regne også. Jeg hadde hørt at det var vafler på toppen, men jeg skjønte egentlig ikke hvor dette var hen før jeg så Bjørnar med en solid vaffel i hånda som var på solid vei inn i munnen. Han så på meg og øynene hans fulgte meg med spørsmålstegn og et lite nikk mot vaffelboden mens en finger pekte på meg og en annen i retning vaffelen i det jeg passerte. Veronica sto på sidelinjen og ropte "Heia Tone, Heia Tone!!" og det var vel da jeg fikk spiriten til å gasse på videre. Jeg trengte ikke vaffel. Trengte ikke stoppe opp midt oppe på fjellet i regnet og bli kald og stiv før jeg skulle begi meg ut på 1400 høydemeter med nedoverbakker. Nå var jeg jo ganske varm, og hadde enda ganske gode bein. Så jeg fortsatte.
Det tok ikke lang tid før Trond og Bjørnar tok meg igjen og jeg tok følge med dem hele veien ned fra fjellet. Syntes jeg var kjempeflink som klarte å holde følge med dem gjennom de krappe svingene. Biler og campingvogner og hårnålsvinger om hverandre. Her var det om å gjøre å ikke ta noen sjanser. Og det lukta ganske greit med svidde bremseklosser på vei ned.
Vel nede la jeg meg som en klegg på hjulet til Bjørnar. Funka bra det. Han sykla i akkurat passe ligge-på-hjul-fart. Det var vel en 6-8 folk bak oss igjen og Trond kom frem og lure på om vi skulle kjøre rulle. Men nei, hverken jeg eller Bjørnar var noe interessert i det. Så da ble det ikke det.
Så trengte vi litt påfyll fra følgebilen så vi slapp feltet. Fikk den siste Prolong-flaska mi og jappen jeg hadde i langeposen min. For en super jobb følgebilcrewet gjorde forresten. De var alltid der når jeg trengte dem! Og det tror jeg alle av oss følte selv om vi sykla ganske så spredt! Fantastisk!
Bjørnar ville sykle eget tempo opp den siste knausen med noen kilometer 10% oppoverbakke. Jeg også kjørte eget tempo, som var noe raskere enn hans. Ikke noe vits i å ta det rolig så nærme mål tenkte jeg. Så fra nå var jeg alene, og gassa på oppover. Og bakken var laang. Sånn på tampen av rittet var den uforskammet og unødvendig lang. Noen hundre meter fra toppen klarte jeg å lime meg på bakhjulet til en som passerte bakfra, og vi bytta på å dra resten av veien inn. Eller han slapp meg frem når han selv ble sliten og la seg frem igjen når det begynte å gå litt for sakte for han tipper jeg. Fra toppen var det faktisk bare nedoverbakke resten av veien mot mål. Tok igjen en jente og en mann som hang seg på oss. Prøvde å riste av meg hu jenta, men å riste av seg noen i nedoverbakke er ikke så lett. Tråkka på og syntes jeg ennå hadde fine bein. Så plutsleig var jeg i mål. Og i det jeg passerer målstreken hører jeg over høytaleranlegget:"Og der har vi Tone .... i mål fra Reaper Racing, som førstemann i sin klasse!" Woot? Vant jeg klassen min? Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på at var en mulighet en gang. Jeg var jo første Reaperen i mål også. Hva de andre somla med veit jeg ikke. Vaffelspising kanskje. Heidi kom ikke lenge etter meg og sikra seg en solid andreplass. Go Reapers!
En fornøyd kaptein
Veldig fornøyd med rittet og egen innsats. Nils-Petter var ikke sånn veldig fornøyd med noen ting, men det hjalp med en pils. :)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
