Dombås - Oslo. 35 mil. Eller var det 34,4. Det er ihvertfall himla langt og mye lenger enn jeg noensinne har sykla før. Så jeg tenkte at nå må jeg forberede meg litt bedre enn jeg pleier å gjøre. Gikk til innkjøp av nye dekk og slanger og klok av skade og i litt sånn anger-managment-stil fikk jeg betalt noen til å skifte dette for meg. Det er så innmari unødvendig å bruke masse tid og krefter og sinne på noe jeg ender opp med å ikke få til uansett. Jeg har da hvertfall endt opp med å pælme hjul, slanger og dekk inn på en sykkelbutikk i rent raseri en gang tidligere.
Så kjøpte jeg meg drikkesystem, sånn at jeg skulle slippe å styre så fælt med flasker og miste dem i fart og sånn. Man mister jo ikke sekken liksom. Så da var jeg hvertfall, uansett hva som kom til å skje, om jeg missa langinga eller mista flasker, sikra 2 liter på ryggen. Klok av skade der også med andre ord. Så fint det er å ha litt erfaring :))
Så bakte jeg kake. Tronds sykkelkake. Som jeg, i regi av min asberger light, har døpt om til lommekake da 4 k'er i ett og samme ord er minst en for mye. Uansett, denne kaka består stort sett av sukrose og egg, litt grovt mel og nøtter. Energikake der altså. Perfekt for lange ritt hvor man trenger energi og magen samtidig får noe å jobbe med.
Noe annet jeg gjorde i mine forberedelser var å dra til Drammen og Helse Pluss. Synes beina mine blir så fort sure, selv i sone 1 kjenner jeg på syra i bakkene, så jeg bestemte meg for å prøve en time hos disse gutta. Banke ut litt gammel syre. Og det var vel ikke det dummeste jeg kunne gjøre. Det dumme var vel at jeg ikke hadde kommet mye før. Fikk beskjed om at knappe 5 dager før var litt i seneste laget. Men bedre enn ikkeno. Og jeg hadde visst tidenes stinneste bein og lå jo i bue bare han såvidt tok i meg. Gud bedre. Eller "hildrande du" som min mor pleier å si. Det var så vondt det. Nesten litt ubeskrivelig vondt. Fikk massasje på forside og bakside både på lår og legger. Litt tær og føtter og så en runde på rygg til slutt. Fikk en hel klokketime med juling. Og jeg ble helt ferdig. Mørbanka og uvel. Da jeg kom hjem måtte jeg bare gå og legge meg. Dagen etter hadde jeg blåmerker nedover både lår og legger.
Rittdagen kom, vi reiste til Dombås og forberedelsene fortsatte. Blanda opp 7 flasker med Herbalife Prolong. Det burde holde.
Og det blåste stiv kuling fra sør. Altså motvind deluxe. Ser kanskje ikke sånn ut på flaggene.. men det blåste altså veldig.
Starten gikk og det gikk veldig greit. Jeg var eneste jenta i hele pulja. Jeg hadde sikta meg inn på å slå kvinnerekorden fra i fjor. Da måtte jeg i mål under 11 timer og 18 minutter. Det burde gå. Om jeg klarte å henge på hele veien inn var det bankers, men tvilte på at jeg klarte det. Og det gikk bra lenge. Lå fint planta ganske langt bak i feltet. Farta var grei. Tror vi hadde en snittfart på 42 km/t de første 10 mila. Var bare flatt og nedover. Ved Lillehammer hadde vi en snittfart på 36-37. Egentlig ikke så mye å fortelle om de første 21 milene. Var flink og spiste kake litt innimellom og passet på at jeg fikk i meg 1 flaske med prolong per 1,5 time.
Så skjedde det. Vi kom til Mjøsbrua, etter 21 mil. Her hadde vi sidevind og jeg mista dragsugeffekten. Syresmellen smalt skikkelig og jeg var på god vei opp mot maxpuls i det jeg raste gjennom feltet. Klarte ikke henge på mer. Nils-Petter dytta meg på igjen. Og jeg klarte meg bra en liten stund til. Vel over brus. Ikke mer sidevind. Ikke bakker. Hang på i flere kilometer til. Inntil jeg datt av igjen. Og NP dytta meg på igjen. Så begynte jeg å dette av såppas at NP måtte ned og hente meg og dra meg opp igjen. Gjorde dette et par ganger helt til det ikke gikk mer og vi måtte bare la feltet gå. Crap!! Det gikk jo så bra! Men hadde ikke noe igjen i beina. Stokk stive. NP bestemte seg for å sykle med meg. Kjøre for meg. Dra meg inn. Til ny rekord?? Et par mil senere møtte vi på Per Edwin og Einar som også hadde sluppet feltet. De hang seg på oss. Nå var vi 4 stk. Etter enda noen mil hvor NP dro oss alene så bytta vi på å dra. Alle like slitne. Strekningen forbi og gjennom Feiring og bortover der syntes jeg var helt grusom. Det regna, det blåste motvind, og det var slakt oppover hele veien. Sliten og lei. Også så trøtt. Noe så uendelig trøtt. Visste ikke at det gikk an å bli så trøtt under aktivitet, men det føltes uforsvarlig av meg å blunke, for jeg sleit med å åpne øynene igjen. Og tiden gikk, men det gjorde ikke kilometerne. Det gikk helt grusomt trått! Men gutta tråkka. Jeg orket ikke dra så lenge av gangen, men jeg dro ihvertfall litt.
Vi hadde en colastopp, fikk rista litt løs i beina, og det hjalp. 9 mil igjen. Hva må vi ha i snittfart for å slå rekorden? Snittfart var det eneste jeg tenkte på de siste timene. Og hvor mange bakker vi hadde foran oss. Jeg begynte å bli usikker på om vi ville klare det.
Så tryna jeg. Litt usikker på hvor dette var, sånn ca Jessheim tror jeg. Også litt usikker på hva det var som skjedde. Tror vedkommede jeg lå på hjulet til plutselig reiste seg i en bakke og jeg kom borti bakhjulet hans. Jeg trooor ikke denne personen var en av oss, men jeg mista hvertfall balansen og skjenet ut til høyre, rett inn i et felt med tandemsykler med blinde folk på. Traff en av de og smalt i bakken. De folka var jo helt fra seg. Hjalp meg opp igjen, børsta av meg, plukket opp det jeg hadde mista ut av lommene, og forklarte de blinde hva det var som foregikk. Jeg fikk summet meg og konstatert at det gikk bra. Så ut som det gikk bra med sykkelen også. Jeg satt meg på igjen, titta ned for å se om kjede og alt var som det skulle, begynte å trille igjen og klikke inn. Men glemte å se fremover! Så det endte med at jeg kjørte inn i dem igjen! Samme folka. Tredde forhjulet mitt inn mellom sykkelen og benet til han blinde. Og jeg lå på bakken nok en gang. Fortsatt klikka i. Og jeg følte meg bare kjempeflau. Og de folka var ikke like fra seg denne gangen. De sto mest og så dumt på meg. Jeg kom meg opp igjen og jeg sa de måtte skynde seg å sykle videre før jeg kjørte på dem igjen. Helt i tåka. Såå sliten.
Nils-Petter kom og fiksa sykkelen min for nå gikk ikke bakhjulet rundt, og vi begynte å sykle igjen. Heldigvis at det gikk bra. Hadde vært tragisk med sykkelhavari sååå nærme mål. Jeg hadde en Japp i lomma, og vi fikk cola og redbull av faren til NP som sto opptil flere steder langs veien, og det hjalp. Kjente jeg begynte å få tilbake litt krutt i beina. Einar datt av i bakken opp Djupdalen, så nå var vi bare 3. Og syklet mot tiden, og motvinden og bøtteregnet. Nå fikk ikke jeg lov til å ligge først, nå skulle jeg spare beina mest mulig og komme meg inn til rekord! Gutta bytta på å dra. Per Edwin gassa på noe enormt nedover Østre Akervei. Gravde skikkelig i kjelleren. I et vær jeg aldri har vært borti før. Det var slakt nedover og vi lå i 24 km/t. Jeg fikk klump i halsen og ble rørt der jeg lå på hjul. Her driver gutta og sykler for meg. Her sliter dem seg ut for å få MEG inn. Og NP da som slapp feltet med vilje for å hjelpe meg. Jeg tror det er noe av det største noen noen gang har gjort for meg. Jeg er uendelig og evig takknemlig for det disse gutta gjorde for meg denne dagen. Må ikke glemme å nevne støtteapparatet med Roy Arne, Kent og Pål som gjorde en fantastisk jobb. Og vi kom oss i mål på UNDER 11 timer. Jeg sykla inn på 10.56. Som beste kvinne med 3 timers margin til nr 2 og ny kvinnelig rekord på den distansen med nesten en halvtime! O Lykke! Vi klarte det!!!
Logg her
Jeg har forresten aldri gått i bakken før så det var litt stort for meg. Sånn i tillegg til å vinne og sette ny rekord selvfølgelig. Helt greit med tryn-debut når det ikke ble værre enn dette.
En uke senere tok vi bilder av de nye draktene våre. Og når man på død og liv insisterer på å bruke en svimete hobbysyklist som modell så ender man opp med å vise frem vesten med denne albuen:
Fortsatt god ferie til alle. I neste innlegg vil jeg fortelle litt om deler av min ferie, Sognefjellrittet. :)))
I mellomtiden kan du jo ta en titt på Lene Mari sin blogg. Der har hun skrevet noen fine ord om meg og Monica.
