Ultrabirken 2013

Ultrabirken. Eller ultradritten. Jeg som hadde gleda meg så lenge. Så ble alt bare dritt. Hadde en så inn i hampen dårlig dag. Jeg tror faktisk ikke jeg har hatt en verre dag på sykkelen noen sinne. Og så skulle jeg liksom igjennom 124 km og 2500 høydemeter. Merka det ikke noe særlig før start egentlig, bortsett fra at pulsen var litt på bærtur, hjertet slo så hardt og jeg ikke fikk til å spise noe særlig. To skiver med makrell i tomat 2 timer før start pleier å være bankers, men nå klarte jeg bare å presse i meg en. I det starten gikk og jeg begynte å tråkke på så kjente jeg at her var det ikke mye energi å hente! Som om tanken var tom. Men den hadde jeg jo fylt på flere dager i forkant. Alle jentene starta i første pulja av 3. Hvorfor det var så lurt skjønner jeg ikke, for jeg er hvertfall ikke noe pulje A materiale. Prøvde jo å henge på men måtte slippe etter bare noen hundre meter. Det gikk så trått at jeg trodde bremsene var på. Gikk litt bedre etter B'erne og C'erne begynte å ta meg igjen.

Optimistisk før start

Og makrellen i tomaten hilste på meg de første to mila, og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Og ikke klarte jeg å hverken drikke eller spise noe. Som om det var fullt. Som om det var for trangt. Pulsen helt ute å kjøre og jeg pusta og peste bare i sone 2. Og hjertet banket så hardt, som om det hadde liten plass. Ja, som om det var for trangt for det. Ikke fikk jeg trekt pusten ordentlig heller. Som om lungene også hadde det litt trangt. Kroppen var rett og slett trang den dagen! Ingenting fungerte. Men en ting hadde jeg bestemt meg for, og det var at jeg skulle igjennom. Samma hva. Så om jeg kom sist så skulle jeg fader ikke bryte. Jeg hadde ikke bytta barnehelg, bytta vakt på jobben, lånt hytte, reist til Rena for så å ikke sykle til Lillehammer allikevel. Nei, vettu hva, her var det bare å ta seg sammen. Jeg trodde og håpet på at ting ville løsne litt etter hvert, og det gjorde det også, men ikke veldig. Jeg telte kilometer og mil helt ifra start og var forberedt på en laaaaang tur og dag.

Stemningsbilde på en matstasjon.

 

Etter ca 7 mil var det matstasjon igjen. Ultrabirkere, hvertfall B'ere og C'ere tar det ganske så kuli på matstasjoner. Der legger man fra seg sykkelen, setter seg i gresset og spiser og skravler litt. En løypevakt fortalte meg at nå var vi ca halvveis. Ja, halvveis i tid. Jah. Frem til da hadde det vært mest grus. Men nå fortalte han meg at det skulle bli mye sti. Og det visste jeg jo. "Ja, dere skal opp der" og pekte til den andre siden av plassen jeg ser syklister som bærer og dytter sykkelen sin opp en steinrøys. Jah. Riktig. "Ja, også skal dere over det fjellet der for eksempel". På sti. Jaha. Akkurat. Drakk litt sportsdrikk og spiste noen kjeks. Savnet lefsene jeg egentlig. Kjeks ble liksom så.. tørt. Var sjokolade på de da så det var jo positivt. Jeg sleit med energien, men nå klarte jeg hvertfall å få i meg litt næring. Spiste litt av kakene jeg hadde på lomma også. Og det ble mye sti. Opp til den ene toppen, og når jeg trodde jeg var på toppen, så var jeg ikke det, for det var en topp bortenfor der igjen. "Eye on the goal". Bare å komme seg igjennom. Og alle passerte meg. Og jeg måtte titt og ofte ødelegge min egen flyt for å slippe folk forbi bakfra. Hadde vært fint å hørt "takk" litt oftere, men jeg var egentlig mest glad for å få folk vekk fra bakhjulet mitt.

 Fant noen stemningsbilder fra instagram

Jeg hadde hørt at fra Sjusjøen skulle det bare være grus og asfalt og nedoverbakker. Og jeg gleda meg såklabert til det. Men det var jo ikke bare grus og asfalt og nedover.. Vel, det var mye nedover da. Ned en gjørmete bratt sti ned et unnarenn eller slalåmbakke eller hva det var blant annet. Her måtte jeg stoppe halvveis for jeg hadde så vondt i henda av all bremsinga. Også så bratt. Så skulle vi igjennom traseen til Ungdomsbirken. Jeg var så lei nå og så sliten og dette ville jo ingen ende ta. Men det som var gøy var da vi kom ned på samme vei som fredagsbirkerne. Den følelsen av å være elitesyklist var ganske fantastisk. Selv med 12 mil i beina på en dårlig dag sykla jeg 10 ganger fortere enn de liksom. Fikk motivasjonen til å gasse på siste biten da. I mål på 8.40. Sist i klassen. Sist av alle damer faktisk, bortsett fra kvinner 50+. Slo et titalls menn da, og det jeg er jo fornøyd med. Også er jeg fornøyd med at jeg kom meg i mål, for det hadde jeg egentlig ikke trodd da jeg starta på Rena. Men den som gir seg er en dritt har jeg hørt et sted!

Men neste år blir det andre boller!! I fjor tenkte jeg med meg selv at jeg aldri i verden skulle sykle Ultrabirken igjen. I år tenker jeg ikke det, selv om jeg hadde den kjipeste turen ever i år. Men jeg vet at det hadde vært så mye bedre om dagsformen hadde vært en noe annen, jeg tror det hadde vært helt fantastisk om jeg hadde hatt dagen. Så da er det bare å glede seg til neste år. For da! DA!!