Mallorca 2012

Blodtrimmet Mallorcafarer til tjeneste!

En uke på Mallorca er gjennomført og overstått. 6 sykkeldager, inkludert en halv hviledag. Var visst litt vanskelig å legge inn en hel hviledag, så den tok vi siste dagen.

Reiste nedover på mandag og hadde første sykledag på tirsdag. Så fint å være tilbake! Var jo her 4 dager i fjor. Leide sykkel på hotellet denne gangen. Helt greie sykler. Kjempefornøyd jeg egentlig. Til og med Nils-Petter var jo ganske så fornøyd.

Hotellet vårt

Tirsdag. Det var 14 grader og regn denne dagen. Ikke fullt så fornøyd med det egentlig. Så det var å dresse seg opp i lange ben og regnjakke. Vintersko (fordi det er hull i de vanlige sykkelskoa mine og jeg hadde ikke regntrekk), brem under hjelmen og korte sykkelhansker. Korte ja, vi var da i Spania for pokker. Vi la ut på tur sammen med Anita og Skjalger. Via Llucmajor, opp til Cura og hjem. Det blåste noe forferdelig, i sånne kast, og jeg var nesten sikker på at jeg kom til å blåse av veien. Opp til Cura ble det mer og mer tåke og på toppen var det ikke en meter med sikt engang. Og jeg som hadde gleda meg til utsikten. Var jo bare å glemme. Kald og våt og med sauedrit overalt drakk vi en cola og skylte tuten på flaskene våre i Spansk springvann før vi begynte på nedstigningen. Og var man ikke kald fra før så ble man det da. Men å tenke på hvor kald jeg var på henda slapp jeg heldigvis, for jeg hadde nok med å konsentrere meg om å ligge mest mulig midt på veien sånn at jeg hadde litt å gå på når vindkastene kom. Litt bekymra for den vertikale steinrøysa ned i døden som befant seg rett på utsiden av veikanten. Så var det bare å brekke henda løs fra bremsen i bunn av bakken. Og strake veien hjem til hotellet. Totalt 8 mil. Snittpuls 120. GPS-logg. Vi hadde egentlig planer om å være med de andre på tur etter at Thomas og Monica hadde ankommet og kommet seg i orden, men etter en lang og varm dusj fant vi lite til ingen motivasjon til å ta på oss vått sykkeltøy med sauemøkk på igjen. Vi gikk heller og puttet tøyet i vaskemaskinen og sparte heller beina til dagen etter.. noe som kunne vise seg å være lurt.

Onsdag. Det var et nesten-vær denne dagen. Nesten sol. Nesten regn. Nesten varmt. Nesten kaldt. Tur med Ceres til andre siden av øya sto på planen denne dagen. Vi var et solid felt på godt over 20 folk som la i vei i retning Alcudia. 5 reapere, en gul kylling og resten Ceres. Jeg gruet meg veldig til denne turen, og besøkte sone 3 allerede før vi var ute av Palma. Men det gikk ikke så fort som jeg hadde fryktet. Det gikk faktisk i veldig behagelig tempo. Selv jeg lå jo i sone 1, da går det rolig! Midt i et godt driv bestemte over halvparten av Ceresgutta seg for å bråsnu, og vi var 10 stk som fortsatte videre. Herfra gikk det fortere. Stadig fortere. Litt opp i 5'ern i enkelte bakker. Litt mer stress for å holde følge. Ikke fullt så mye skravling med sidemannen. Etter 9 mil og latterlig mange rundkjøringer siste mila var vi i Alcudia. Er ikke så glad i rundkjøringer jeg. Er ikke så glad i svinger generelt. Jeg lå i front, men tenkte jeg skulle legge meg bakers sånn at jeg ikke ødela flyten for alle andre, men Jo dytta meg frem igjen, så da var det jo bare å ta seg sammen. Cola og sandwich på cafe på brygga i Alcudia. Sykla 9 mil så det smakte godt. Cola og sandwich på en brygge i sola smaker vel uansett ganske fortreffelig. På vei tilbake gikk det unektelig enda fortere, og jeg begynte å slite med i det hele tatt å henge på. Detta var jo skikkelig rolig og trivelig! Etter at Formann datt av og egentlig hadde tenkt å sykle alene resten av veien, hekta jeg og NP oss av også og sykla heller sammen med han inn, i et litt mer behagelig tempo. Det ble 16 mil på oss denne dagen. Snittpuls 134. 1100 høydemeter. Og denne turen satt i beina resten av uka. Gps-logg.

Vi stakk innom en sykkelbutikk da vi var tilbake igjen, og der vanket det nye sykkelsko på meg gitt! Racersko! Hvite Time-sko! Aldri hatt racersko før jeg. Har egentlig bare hatt kun ett par jeg, før jeg kjøpte meg vintersko nå i vinter, som jeg har brukt til både mtb, landevei og spinning i flere år. Ikke rart de begynte å gå i oppløsning. Veldig fornøyd! Synes dem er kjempefine.

Torsdag. Sol og skyfri himmel og vi starter i kort-kort med Sa Calobra som dagens mål. Denne bakken med serpentinsvingene som skal være så innmari flott. Vi starter i et stort felt sammen med Ceres denne dagen også. På vei ut av Palma har vi en massevelt, fra og med han ved siden av meg til og med resten av feltet bakover. Folk og sykler inn i hverandre i en salig mølje. Hørte det skrapte i carbon og hud langs asfalten. Heldigvis gikk det bra med alle sykler. Og alle folk. Bortsett fra litt skrubbsår her og der. Giret til Monica fikk seg en smell så Anders og Monica snudde. De andre bestemte seg for å fortsette. Jeg og NP fant ut at vi ville vente med Sa Calobra og heller ta en rolig tur bare vi to. "Vi tar en tur til Deia!" God ide. Turen gikk altså opp i fjellene. Første bakken var jo veldig fin. Sving etter sving, oppover oppover. Fin utsikt, sol og varmt. God stemning. På toppen ville NP snu som vanlig. Det kom jo ikke på tale, så vi fortsatte. Var innom Port De Soller en tur og tok en is på brygga. Så et nytt fjell i retning Deia. Det ble etterhvert som vi kom oppover i høyden overskya, kaldt og tåke. Og det samme med stemningen gitt. Litt kaldt ja, men ikke noe å sutre om. Men det syntes NP tydeligvis. Syt og grin. Og jeg ble muggen, fordi jeg nå plutselig hadde med meg en unge på tur. Stemningen sto i stil til været; tåkete og kaldt og på grensen til regn. Hadde det ikke vært for dette hadde det dog vært veldig fint i Deia. Vi spiste en rask lunsj og fortsatte på vår vei ut av faenskapet. Så trivelig atte. Nede ved Valldemossa var sola tilbake, men stemningen var fortsatt noe lunken. Sykla via Santa Maria på vei tilbake til Palma. Ble jo faktisk 11,5 mil. I sone 1.Snittpuls 106. 1360 høydemeter. GPS-logg her.

Port de Soller

Ja, vi skal opp dit

Deia. Nøff said.

Fredag. Strålende sol og varmt og deilig. Etter at Monica fikk kjøpt seg pedaler hun klarte å klikke seg inn i satte vi avgårde, bare vi 5, mot Petra. Nå koste jeg meg skikkelig, og jeg kjente et snev av lykke. Bra tempo, bra vær, bra folk. Jeg liker denne gjengen her! Et stort felt passerte oss og vi hang oss på dem. Så kom det noen og hang seg på bak oss igjen. Nå var vi plutsleig et langt tog. Og det gikk jo litt unna også. Og det var jo bare å klore seg fast. Ikke gjøre dumme ting. Være flink. Ikke at det gikk for fort altså, men man blir jo litt anspent, i full fart med masse fremmede folk. Vi skulle heldigvis ikke samme vei som dem, så etter en stund var vi bare oss igjen. Litt kløning med kart og vi var på riktig vei.

Lunsj på torget i Petra, og der var vi ikke alene kan du si. Sola stekte og colaen var veldig god. Vi traff på en gjeng og skulle liksom sykle sammen med dem tilbake. Vi snakker kandidater til Norgeseliten, minst! Javel.. De skulle kjøre kjemperolig altså. Jaha.. Men det gikk ikke så ille. Bortsett fra da dem gassa på noe sinnsykt opp en bakke og jeg bestemte meg for å gi faen. Men uheldigvis sto dem på toppen. De hadde stoppa for å handle. Formann, Monica, NP og meg begynte å sykle videre i forveien. Liksågreit det. Men vi sykla visst en annen vei enn dem.. Jaja. 10 mil ble det denne dagen. Fornøyd med det, selv om tempoet var litt friskt noen ganger.Snittpuls 122, men var oppe i 176. GPS-logg.

 

 

Lørdag. Vi hadde avtale med Ketil og Hanne denne dagen, om å sykle til Cura. De måtte bare komme seg til landet først. Så vi fikk en litt rolig start på dagen. Tok en halv hviledag rett og slett. Sov litt lenger. Spiste lang frokost. Gid bedre som jeg kommer til å savne pannekaker med bacon til frokost.. Tusla litt langs strandpromenaden. Spiste en is. Så på at flyet dems landet. Og før vi ante ordet av det var dem klare. Vi tok samme turen som vi tok første dagen, men denne gangen uten sausmøkk og regn, og med utsikt. Rolig skravletempo. Trivelige folk det der :) Is og cola på toppen før vi kjørte ned igjen. På vei ned fikk jeg øvd meg på å kjøre litt fort i svinger. Øvde på å legge meg litt ned i svingen, tyngdefordeling, hvordan holde i styret og på bremsen osv. Syntes at jeg fant litt ut av ting og tang. Ble litt tøffere. 8 mil med snittpuls på 106. GPS-logg. 

Søndag. Vi dro ut sammen med en gjeng fra Rye. Mål for dagen var nok en gang Sa Calobra. Rolig tempo. På toppen av en lang lang bakke, siste steg før selve Bakken med stor B, er det plutselig bare jeg som vi allikevel. Skjer med det da liksom?? Var det ikke det vi skulle i dag? Crap! Vel vel, får vel finne meg i at det ikke blir noe Sa Calobra på meg i år.. Men det ble nok bakker denne dagen allikevel da, så klager jo ikke akkurat på antall høydemeter, for de ble det 1800 av. Nå var det bare oss og Hanne og Ketil igjen, hvor det ble av de andre fra Rye vet jeg ikke. Men det ble en veldig fin tur. Masse fin utsikt. Deilig sol og lunsj i Soller. En fin siste sykkeldag sammen med de jeg liker aller best. <3 Totalt 13 mil og en snittpuls på 117. Gps-logg.

 

 

66 mil på 6 dager. Må si meg fornøyd med det. Var en fin uke. Deilig med ferie, treffe folk, sykle nye steder. Sol og varmt, og jeg passa på å gå barbent på stranda minst en gang om dagen, for sand mellom tærne står vel på topp ti lista mi over ting som gjør livet verdt å leve. Eller topp 20 hvertfall. Noe som ikke står på den lista er vel å trene med folk som er mye bedre enn meg selv. Har jo blitt en del av det her nede. Det er så lite moro, det føles så uendelig håpløst og drepende umotiverende å alltid henge som et slips etter folk som er ti ganger bedre enn meg selv. Hva driver jeg med egentlig. Jeg kommer da aldri til å bli noe elite-syklist. Jeg vil jo bli flink, men til hvilken pris. Jeg har trent som en helt i hele vinter, men er fortsatt alltid den svakeste. Hvorfor alltid strekke seg etter noen som er bedre? Da vil man jo aldri bli fornøyd? Enkelte vil vel påstå det er bra å trene med de som er bedre enn seg selv, men det knekker meg litt. Føler meg jo ikke flink når jeg alltid er svakest. Kjenner jeg er lei av soner, og skal man henge på folk på tur er det jo bare å drite i de sonene uansett. Lei av å være redd i felt, redd for stor fart, redd for svinger, redd for sprekker i asfalten, redd for å dette av, redd for å velte og skade meg skikkelig. Kanskje man bare skulle sluttet med dette tullet og heller begynne å ha det fint? Nå begynner det å bli ypperlige forhold i marka, så det blir nok mer mtb på meg fremover. Trenger å ha det litt moro på sykkelen nå. Åh, som jeg gleder meg til å kjenne skogsbunn under knastene igjen! :)