Ymse

Hadde fri på mandag, så da måtte jeg ut. Rolig langtur. I øs pøs regnvær. Vi LEKER jo ikke mosjonist. Tenkte først å få oss en runde gjennom Enebakk, men pga ganske lang dørstokkmil, ganske få grader og ganske hyppig regn så ble det en noe kortere tur. Så at Karina hadde lagt ut en runde i Nittedal på ca 4 mil. Så da bestemte vi oss for å prøve den, som heretter går under navnet Karina-runden.

Og det var en fin runde det. Kjørte den mot klokka. Etter kirka var det som å sykle på en asfaltert skogsbilvei. Kjempeherlig! En del kupert, men det var bare gøy. 58 km, og det var passe. Våt inn til skinnet.

Tirsdag var det første rittet i UCK-karusellen, og klubben stilte vel med 18 stk eller noe! Utrolig bra! Jeg og NP fikk dessverre hverken sett på eller sykla, men hørte samtlige gjorde en knallinnsats!! Go Reapers! Og jeg er nesten glad jeg ikke var med for gutta hadde kjørt svinfort. 39 i snitt...

Onsdag fikk jeg disp til å ta meg en tur på hjul etter middag. Jeg ville ut i skauen og få meg en runde med naturlig intervall. Tråkke på litt over stokk og stein og ha det litt gøy i nedkjøringene. Jeg starter ikke med mtb-treninger med klubben før neste uke, men så tenkte jeg at folk kunne jo være med meg på tur i dag for det. Så jeg fikk med meg 4 stk. Arne, Andre, Mats og Tony. Og de ble med meg en runde i Gjelleråsenmarka. Vått og gjørmete. Sleipt og glatt. Men de var flinke. Vi hadde et ganske rolig tempo, selv om pulsen tidvis var høy. Må jo tråkke på litt for å komme seg fremover og oppover og over hindringer og gjennom gjørme. Man får ikke noe gratis i terrengsykling! Men vi kom oss igjennom før det ble mørkt. Det var jo krevende terreng, men det er jo i sånt terreng man får prøvd ferdighetene sine, også blir man jo flinkere og tøffere for hver gang. Man klarer bittelitt mer hver eneste gang! Det er det som er morro med terrengsykling. Det var noen øyeblikk der jeg trodde at dette ble for mye for dem, når de begynte å spørre om det var langt igjen og jeg ikke turte å si vi ikke var halvveis engang. Og når de begynte å fable om å ta asfalten fra Lauhaugmoen. Eller når vi endelig var ute på noe som liknet grusvei, og jeg hørte skuffelsen i det jeg, etter bare noen meter med go'grus, vrengte av på ny sti. Jeg tenkte at nå har jeg skremt dem skikkelig, og nå vil dem aldri mer være med meg på tur. Heldigvis var dette ingen offisiell klubbtrening. Var jo bare dem som var med meg på tur. Men jeg fikk meg hvertfall en liten pekepinn. Mer grus, mindre sti. Selv synes jeg rene grusturer er dørgende kjedelig, så jeg håper folk synes sti fortsatt er litt gøy. Har masse fine ruter i Østmarka på lager. Oi, det gleder jeg meg til! Fikk frem gliset når det begynte å gå nedover mot slutten. De siste nedkjøringene er utrolig gøyale og disse er verdt hele turen med alle de dumme oppoverbakkene. Veldig veldig gøy, og jeg tror de andre var enig, selv om det gikk litt ut over bremseklossene ;)

Arne er fornøyd, selv om han sitter fast i sykkelen