Det har blitt katastrofalt lite blogging den siste tiden.. Skjerpings! Men det har vært travle tider. Og mange ritt. Colorline Setesdal Tour, Vestmarkrittet, Raumerrittet, Bukkerittet og Grenserittet er alle gjennomført (njaaa, bortsett fra Bukkerittet hvor jeg brøt...)
La meg få beskrive min opplevelse av min siste ritterfaring; Grenserittet.
Jeg skulle jo ikke sykle Grenserittet. Grenserittet sto ikke på min rittkalender for i år. Jeg syntes det hadde vært nok ritt, nok helger, tid og penger på ritt allerede denne sesongen. Men hvor befinner jeg meg lørdag 6. august 2011 kl 11.00? Jo, i Strømstad, på startstreken i Grenserittet. Fader altså. Etter en 4 ukers lang ferie, fylt av latmannsliv, masse mat og enda mere drikke, null trening og generelt forfall, var et terrengritt på 8 mil fra Sverige til Norge ikke det som sto øverst på aktivitetslista denne helga. Ambisjonsnivået var ganske lavt, og jeg sikta meg inn på 4,5 timer.
Starten gikk altså kl 11.00, for pulje 30, som var den aller siste pulja (som jeg havnet i pga jeg omregistrerte billetten i veldig siste liten). Folk begynte å pakke sammen flagg og utstyr før startskuddet gikk. Sykla noen kilometer gjennom Strømstad sentrum før tidtakingen startet.
Det gikk nå greit. Litt tung i beina og en skyhøy puls, men jeg tok da igjen folk hele tiden. Heldigvis kan man kanskje si, ellers hadde det vel stått ganske så dårlig til. Men det var en veldig turstemning å ligge blant de siste puljene. Syntes det var veldig trivelig. Ikke noe mas og jag. Ingen som kom bakfra i hundreognitti og ropte "hold høyre!" for så å slenge fra seg skjelsord hvis reaksjonsevnen ikke samsvarte med vedkommendes forventinger. Folk stoppa heller for å kle av/på seg. Gikk av sykkelen i oppoverbakkene. Gikk også av så fort det ble gress/gjørme-underlag, gjerne kombinert med oppoverbakke. Første matstopp kunne assosieres med Lilloseter en søndag kl 14, hvor folk tøyer ut og skravler over litt saft og bolle. Veldig trivelig! Folk tok seg god tid!
Jeg sykler stort sett hele veien, forsyner meg godt på matstasjonene, tar det rolig i oppoverbakkene. Prøver ihvertfall. Rundt halvveis stivner jeg i beina, og velger faktisk å GÅ i en bakke, slik som så mange andre. Det er mye publikum langs løypa. Mye heiarop. Oppe på en topp et sted i terrenget fikk vi til og med noen sekunder med livemusikk mens vi passerte. Der satt det en trio med godt voksne musikanter, og sang og spilte trekkspill og gitar, med mikrofon og høytalere til og med. Stemning!
De siste milene var ganske lette, men jeg ble sliten. Da det ca var en mil igjen fikk jeg imidlertid en skikkelig energiboost, og det FØR colaen vi fikk servert. Siste strekket inn mot mål var forøvrig ganske seigt. Det sto en veldig smilende fyr og sa til oss "bare 700 meter igjen!", med tommel opp og greier, men det føltes mye lenger. Målstreken var oppe i selve festningen i Halden. Utrolig ondskapsfullt å ha målgang langt oppe i en oppoverbakke! Men jeg kom meg i mål, og tiden jeg hadde sett for meg på forhånd klarte jeg å overholde. 4:32! Ikke så voldsomt fornøyd med tiden egentlig, men tatt i betraktning feriekropp og -form så var det vel ikke så ille. Og jeg hadde en innmari fin tur. Synes Grenserittet var et kjempefint ritt jeg. Fin løype, mer terreng enn jeg hadde forestilt meg, god stemning, ikke alt for mye oppoverbakker. Jeg er knallfornøyd!
Og med det starta jeg opp treningen igjen. Jeg har vært så utrolig idiotisk å melde meg på Ultrabirken. Burde jo hatt litt kondis og saft i beina til da egentlig. 2 uker igjen.. jaja.
