Årets punktum finale for mitt vedkommende var altså Ultrabirken. Eller Gærningbirken som Nils-Petter kaller det. Birken for gærninger. 124 km over fjellet. Og ganske mange av dem på sti og gjørme og myr.
Med nyreparert sykkel med nye dekk vel tjoret fast baki Nils-Petter sin PostmannPatbil satte jeg avsted hjemmefra i retning Rena sånn ca 4-halvfemtida på morgenkvisten fredag. Ville komme frem i 7-tida sånn at jeg hadde ca en time på å hente startnummer, sette på startnummer, ordne sekken, kle meg, spise litt, fylle drikkesekken med sportsdrikk fra den store tanken, smøre beina med varmekrem, ordne håret, oppdatere facebook, sende noen meldinger, gå på do osv. Starten gikk kvart over åtte og jeg var vel ikke klar så alt for lenge før vi var igang.
Utfordringen med ultrabirken er ikke å sykle den så inn i hampen fort, det handler mer om å komme seg igjennom. Det passer jo meg veldig bra. Er ikke så flink til å sykle så veldig fort. Selv om jeg jo selvfølgelig ønsket å komme meg igjennom fortest mulig. Og helst ikke sist. Men det største trikset for å klare å komme seg igjennom er å klare å ta det rolig nok. Disponere kreftene som man så fint sier. Man har jo ikke lyst til å møte veggen midt oppe på fjellet.
Like etter start begynte jeg å tenke på bilen til NP. Låste jeg den? Lukket jeg døra på passasjersiden? Jeg hadde jo sittet der og spist litt og dolla meg litt i speilet. Nøkkelen hadde jeg kontroll på, men jeg klarte ikke huske om jeg hadde låst eller lukket døra. Disse tankene plagde meg veldig, men jeg måtte bare stole på at jeg hadde gjort det.
Uheldigvis for meg så deltok jeg på Ultrabirken i fjor også. Det gikk kjempebra i fjor. Var jo selvfølgelig en lang tur, men som en førstegangsopplevelse var jeg strålende fornøyd. Denne gangen derimot visste jeg jo hva jeg hadde foran meg og hva jeg skulle igjennom. Det er jo nesten det samme som det å føde barn. Altså barn nr 2. Man gleder seg og gleder seg til fødselen, men det er først når riene omsider setter inn at man begynner å grue seg, for da husker man hvor sykt vond første fødsel var og man vet hva man skal igjennom. Og tro meg, jeg vet hva jeg snakker om etter å ha fått 2 barn på over 4 kg (hver) uten smertestillende.
Jeg var vel godt under halvveis da jeg begynte å tenke at dette gjør jeg ikke en gang til! Litt senere begynte jeg å tenke at uansett hva du får lyst til etter at dette er over så må du huske dette her Tone, at dette her skal du ikke gjøre på nytt neste år!
Smilet satt uansett ganske løst. Her er vi på samme trase som fredagsbirkerne.
Vel, jeg tok en mil av gangen. Da ble det mye bedre å håndtere. Og nå høres det sikkert ut som jeg hadde det helt grusomt, men jeg kosa meg jeg altså. Så lenge jeg bare sluttet å tenke på de tunge mila på slutten. Og hvor sliten jeg var og kom til å bli. Jeg hadde godt med energi, og været var jo sånn passe ok, det ble jo litt sol også til og med. Spiste og drakk godt på alle matstasjoner. Mye lefser. Og mye vann. De gikk tom for sportsdrikk etter matstasjon nr 2 ca. men heldigvis hadde jeg fylt opp 3 literen i sekken. Mot slutten hadde de smurte brødskiver. Dette var jo positivt, og jeg tok en med skinke og en med ost og smalt de sammen og tenkte at det måtte bli supert. Men det var så tørt at jeg ikke klarte å få i meg så mange bitene. Jeg hadde jo en karbonade i sekken, men jeg trengte egentlig ikke den. Spiste litt lommekake innimellom og det holdt egentlig i tillegg til alle lefsene. Så var det noen som delte ut cola, og fikk også vaffel med brunost og syltetøy fra en ivrig sjel langs løypa. Jeg som ikke liker syltetøy engang ble veldig glad.
Trangt om plassen sammen med fredagsbirkerne
Kjørte på nye dekk som jeg egentlig ikke hadde fått testet ut noe særlig. Race King 2,0 Supersonic. Syntes de var supre på grus. Det gikk skikkelig fort! Jøjjemeg. Var jo som å bytte fra tunge vinterstøvler til joggesko på sykkelen! De Ardent-dekka jeg hadde på før var jo virkelig trege! Sykkelen ble jo en helt annen med nye dekk! At dekk skal ha så mye å si da. Men på sti sleit jeg litt. Fant liksom aldri flyten. Jeg bare vingla og sleit med å holde balansen. En som passerte meg sa til meg "ååh, så herlige og morsomme flytstier det var her!!" Hæ? Hvor da? Hadde ikke hatt noe flyt i det hele tatt jeg. Bare dritt.
Så midt oppe på snaufjellet ser jeg det står en fotograf. Hadde jo vært dritpinlig å få et av mine hyppige fotisett foreviget, så jeg konsa maks med å holde meg på 2 hjul. Det var en kjempefin sti, men jeg fikk liksom ikke dreisen på det. Kom meg forbi fotografen med æren i behold. Vingla mot han litt vel nærme akkurat i det jeg passerte han kanskje, så han tok et lite skritt bakover, men jeg holdt meg på sykkelen.
Full kons!
Smile litt til fotografen, men turte ikke slippe blikket fra bakken
Litt nærme kanskje, men det gikk bra.
Litt etter stoppa jeg. Hadde da sykla 9 mil. Og var drittlei av å ikke ha kontroll. Fant ut at jeg skulle prøve å ta litt luft ut av dekka. Voila!! Der fikk jeg kontakten med underlaget gitt! Der fikk jeg sykkelen til å oppføre seg som jeg ville igjen! Kunne kanskje ha gjort det litt før??! Fra da av hadde jeg nesten bare go'flyt! Nå begynte jeg jo til og med å få skryt av mine medsyklister! Blir så stressa av å ha folk rett bak meg så jeg pleier å slippe frem de bak ganske kjapt på sånne smale single stier. "Nei, bare kjør du, du kjører mye bedre enn meg uansett!" Hohoho! Jeg hadde fylt 30 psi i dekkene før start. Jeg trives jo på rundt 20, kanskje mindre, eller jeg slipper ut til jeg synes det er greit, på trening, men på ritt så tenker jeg jo at jeg trenger mer trykk. Det er jo mange mil med grus liksom. Må jo rulle best mulig. Men nei, nå har jeg lært! Får seg noen lærepenger hele tiden!
På vei opp mot den siste toppen blir det kommentert hvor heldige vi har vært med været. Da var det solgløtt og jeg hadde for lengst rullet ned de løse armene. Akkurat i det samme sekundet tetter skyene seg sammen, også begynner det å regne.. Jaja. Og det ble glatt å både sykle og gå. Vel oppe på toppen så passet jeg på å ta frem jappen fra sekken og putte den i lomma, sånn at den var lett tilgjengelig. Nå var det bare å komme seg ned fra denne toppen, så var det grus og asfalt resten av veien mot mål. Og japp på tampen av et ritt er skikkelig godt. Denne gangen ble det japp med regn, men det var like godt det.
Dette æ'kke promotion, dette æ'kke reklame. Jeg skriver om ting som har skjedd meg, så navna må jeg jo ha med
Den siste biten mot Lillehammer er stort sett på asfalt og stort sett nedover. Og på dette tidspunktet bøtteregna det. Jeg var så kald, og jeg tenkte at hvis jeg punkterer eller det skjer noe annet nå så er jeg ordentlig i trøbbel, for jeg var virkelig stivfrossen.
Nils-Petter og ungene skulle møte meg i mål i Lillehamer, og jeg gledet meg til at de skulle se at jeg sykla over målstreken. Men den gang ei. De var på do. Jaja. Jeg kom meg hvertfall i mål på tiden 9:57:03. Godt under ti timer. Og det pøsregna så det var kanskje like greit at de var inne. Jeg fikk gode koser og nusser av støtteapparatet mitt (etter at jeg endelig fant dem), før jeg fikk på meg bittelitt tørt tøy før vi dro til Hafjell. Hadde fått låne hytta til Roger og det var godt med kort vei til mat, dusj og sofa. Ungene fant en Pokemon-film i filmskuffen, jeg tømte varmtvannstanken i dusjen mens NP lagde middag til meg. Idyll <3
Yes!!
Rittet var litt lenger i år enn i fjor, og stedvis en litt annen trase. Har sammenliknet loggen fra i fjor og i år og det viser seg at jeg har hatt lavere snittpuls og høyere snittfart i år enn i fjor. 12,2 km/t og snittpuls 149 i fjor mot 13,1 km/t og 135 i snittpuls i år! Godt fornøyd! Havnet på en 6. plass (av 8 fullførte). Også en bedre plassering enn i fjor. Litt oppsiktsvekkende at det er en hel times margin til 5. plassen. Jaja. Får bare trene mer da. Og ha riktig trykk i dekka!
Logg
44 minutter ut i denne videoen dukker selveste jeg opp. Personen bak meg filmer. Jeg oppdaget meg selv i denne videoen først i går. Tar livet ganske med ro ja. De fine kloppene over myra er nytt av året. I fjor var det veldig mye tyngre over der.
Denne videoen gir et bedre bilde på ultrabirken totaltsett.
På grunn av manglende sportsdrikk på matstasjonene fikk alle ultrabirkere tilbud om gratisbillett til neste års ritt. Sier jo ikke nei takk til det, gjør man vel! Så da blir det ultrabirken 2013 også da. Og vet du hva? Jeg GLEDER meg!!
Utrolig moro å lese! Du er rå Tone! Skulle ønske jeg var litt bedre slik at jeg kunne være med på noe slikt.
SvarSlett-andre
Skal heia på deg i 2013....:))
SvarSlett