Comeback!

På bloggen altså. Ikke på sykkelen. Der holder jeg jo på som vanlig.
Men nå har jeg blitt inspirert. Av Andre Bratli, Emma Kristine blant annet som jeg titt og ofte ramler borti på Facebook, og det nyeste tilskuddet til bloggverdenen; Ronnie. Så nå fikk jeg lyst til å blåse liv i bloggen min igjen.

Har ikke blogga siden Ultrabirken 2013 ser jeg. Og det er jo noen mil siden.

Kort om 2014:
Jeg starta ut på vårkvisten i kanonform. Altså vi snakker tidenes form. Det er kanskje vanskelig å forestille seg, men jeg følte meg helt konge. Første turen ute på racer var på 15 mil og jeg var like fin i beina da jeg kom hjem. Øyeren Rundt 3 ganger i løpet av påsken. Jeg følte meg så sinnsykt konge at jeg ville få med meg alt av turer så jeg valgte bort søvn. Folk sa til meg at jeg var gæærn som ikke prioriterte å sove, men jeg var jo i mitt livs form! Herregud så gøy det var. Men det faktum at jeg faktisk bare var et menneske jeg som alle andre viste seg ganske fort. Det var vel da jeg befant meg på gjennomkjøring av Nordmarka Rundt-traseen, 15 mil, rett etter nattevakt, etter å ha løpt Råskinnet dagen før, og deltatt på Enebakk Rundt dagen før der igjen, at jeg virkelig møtte veggen. Sånn skikkelig midt i fleisen. Tok et par dager rolig. Hjalp ikke. Tok et par uker rolig. Hjalp ikke. Fortsatt bøtte stiv i beina. Altså jeg kom meg ikke, selv om jeg aldri så mye ville og prøvde, opp over sone 1 i puls. Pinnestive bein. Så i starten av mai, da var jeg egentlig ferdig. Kjørt meg selv sønder og sammen. Og nå var det vel ikke like gøy lenger! På ca samme tid ble jeg spurt om å bli med i GirlPower. Tidenes første rene jentelag som skulle kjøre Den Store Styrkeprøven, Trondheim - Oslo. Og DET ville jeg jo være med på! Jeg hadde mine tvil, men ble med på et oppkjøringsritt sammen med powergirlsa. Randsfjorden Rundt måtte jeg droppe fordi beina ikke funka da, men Tyrifjorden Rundt var jeg med på. Jeg kom meg i mål med nød og neppe sammen med de andre og jeg begynte å få trua på at jeg ville få til Trondheim også. Med eget opplegg og muskelterapeut og naprapat om hverandre, klarte jeg å få henta meg inn såppas at Trondheim - Oslo ble en fryd, og jeg trilla over målstreken i Oslo sånn i 04 draget etter godt under 19 timer på setet (18.59.55) sammen med 22 andre powergirls! Se turen her.

 

Resten av 2014 sesongen ble ganske så grei må jeg si. Ny pers på Grenserittet (3.22) og kom meg igjennom Ultrabirken på en sinnsykt dårlig dag (sjuk) med piggtråd og blodsmak i lungene.

Grenserittet 2014

 Ultrabirken 2014

Kort om 2015:
For å oppsummere dette året med ett ord er 'dritt' ganske nærliggende. I år har det ikke vært selvvalgt søvnmangel som har vært problemet, selv om temaet forsatt har vært søvn, og da mangel på sådan. Jeg har slitt så fælt med søvnen nå siste året, og det er nok flere grunner til det. En litt for tøff turnus på jobb og en ganske så dårlig beslutning om å la store mengder stress invitere seg selv inn i livet mitt er nok de største. Masse trening, lite søvn, masse stress, dårlig søvn. I tillegg til et passelig dårlig kosthold.. er vel oppskriften på det motsatte av suksess.. Og jeg som pleier å få utløp for stress med trening, så ble det hele egentlig en veldig ond sirkel i og med at jeg ikke evnet å restituere i og med at jeg aldri sov godt nok. Stinne og stive bein har preget HELE sesongen. Samtlige ritt har vært en pine. Enebakk Rundt hang jeg på med et nødskrik, men holdt på å dette av flere ganger mot slutten da vi fikk en fartsøkning.

 Oppvarming før Enebakk Rundt 2015

Nordmarka Rundt var en pine fra første til siste tråkk og jeg hang på som et slips og det var bare vondt og dritt hele veien.

Lillehammer - Oslo datt jeg av laget mitt, LCK2, 2 mil før Minnesund og sykla så og si alene derifra og inn med stive bein med kramper i lår og legger i tillegg. I mål på Ekeberg(!) på tiden 5.45 og kom overraskende nok på en 2. plass i min klasse.

Lofoten Insomnia med GirlPower var en drøy tur da jeg var med å kjøre følgebilen med alle syklene oppover fra Lørenskog til Lofoten i ett strekk dagen i forveien. Tanken på å bryte lå ganske langt fremme, hele veien, men jeg holdt forbausende nok ut de 27 milene og tråkka inn til en delt 2. plass sammen med resten av powergirlsa.

Lisbeth og meg

Grenserittet ble en tung affære og jeg brukte en halvtime lenger tid enn i fjor. Fikk låne meg noen briller i og med at jeg klarte å kaste mine egne i en aldri så liten ryddesjau. For å gjøre en kort historie lang, så var det altså brilleglassa jeg kasta, for jeg trodde at de glassa hørte til de gamle brillene mine som jeg mista i en hump på Vestmarkrittet ett eller annet år. Men den gang ei. Sånn går det når hjernen ikke virker.

Ultrabirken rakk jeg ikke sperretiden på Pellastova. Men jeg var optimistisk og fornøyd før start i det minste.

Hele året har egentlig bare vært en fadese. Man kan jo spørre seg selv hvorfor man gidder å ha det så vondt. Jeg gir meg ikke da.. Det skal jeg vel ha..

Det har faktisk vært noe morsomt i år da. I februar eller når det var var jeg med på RedBike, rulleritt i Oslo fengsel. Det var midt i den verste insomnia-tida mi og jeg hadde virkelig ikke trua. Men det gikk nå ganske bra. Morsomt var det hvertfall å være med.

Med denna gjengen

Også var jeg med på klubbmesterskap i triathlon med LCK-tri-gruppa! Har ikke vært innom den sporten siden jeg debuterte i Østfold tri i 2013 som jeg fortalte om her. Det var sprint-distanse og siden jeg var eneste dama til start så var tittelen min bare ved å fullføre. Men det var en positiv opplevelse, selv om svømminga var helt grusom og jeg løp feil.

En morsom ting til jeg gjorde i år var Fjellstafetten! Eller, det endte vel ikke så morsomt at det gjorde noe.. Selv om det ikke var noe ritt så fortjener det en plass blant årets "bragder", som en test mot neste års store utfordring, men det får jeg fortelle om i et annet blogginnlegg. Venter på koppen jeg skulle få, så får jeg ta det derifra.

Og dermed kan jeg vel slå fast at 2015-sesongen endelig er over. Så hva bringer 2016? Ja, det har jeg fundert på selv. Noe landevei frister hvertfall IKKE så mye vondt jeg har hatt på asfalten i år. Jeg ser folk har begynt å melde seg på styrkeprøven og diverse, og jeg vemmes bare ved tanken. Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gjøre NOE som jeg har gjort før. Men aldri si aldri. Plutselig gjør jeg noe riktig i vinter og jeg blir i storform til neste år! Men tross i dystre tanker og et elendig år så har jeg allerede meldt meg på 2 ting til neste år. Det ene er 12 timer rullesykling i en hall på Opsal i februar, og det andre er Offroad Finnmark 300 i august. Det er heldigvis lenge til august, for det er mye jeg må få på stell innen da, og helst i god tid innen da. For 300 kilometer over Finnmarksvidda gjør du ikke hvis ikke alt er på stell. Det gjør du ikke på en dårlig dag. Det gjør du ikke med dårlig form eller et dårlig hue eller ikke er opplagt og uthvilt og alt det der. Men jeg er godt i gang! Laget mitt er på stell. Vi heter enn så lenge (inntil vi finner på noe bedre) Team NordogSør og består av meg selv, Ole Anders og Georg. Takket være The Duke Sport er sykkelen på stell. I går var jeg hos Atle og tok en FTP-test, så jeg har noen tall å trene etter. Ny turnus på jobb som funker mye bedre er på stell. Stress blokkeres så godt det lar seg gjøre. I dag var jeg på foredrag sammen med Ragnhild om sport og ernæring i regi av Herbalife. Mye nyttige ting som ble sagt der. Men hovedfokuset er søvn. God søvn. Det er nøkkelen til suksess! Og jeg har trua! 2016 her I come!

Ultrabirken 2013

Ultrabirken. Eller ultradritten. Jeg som hadde gleda meg så lenge. Så ble alt bare dritt. Hadde en så inn i hampen dårlig dag. Jeg tror faktisk ikke jeg har hatt en verre dag på sykkelen noen sinne. Og så skulle jeg liksom igjennom 124 km og 2500 høydemeter. Merka det ikke noe særlig før start egentlig, bortsett fra at pulsen var litt på bærtur, hjertet slo så hardt og jeg ikke fikk til å spise noe særlig. To skiver med makrell i tomat 2 timer før start pleier å være bankers, men nå klarte jeg bare å presse i meg en. I det starten gikk og jeg begynte å tråkke på så kjente jeg at her var det ikke mye energi å hente! Som om tanken var tom. Men den hadde jeg jo fylt på flere dager i forkant. Alle jentene starta i første pulja av 3. Hvorfor det var så lurt skjønner jeg ikke, for jeg er hvertfall ikke noe pulje A materiale. Prøvde jo å henge på men måtte slippe etter bare noen hundre meter. Det gikk så trått at jeg trodde bremsene var på. Gikk litt bedre etter B'erne og C'erne begynte å ta meg igjen.

Optimistisk før start

Og makrellen i tomaten hilste på meg de første to mila, og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Og ikke klarte jeg å hverken drikke eller spise noe. Som om det var fullt. Som om det var for trangt. Pulsen helt ute å kjøre og jeg pusta og peste bare i sone 2. Og hjertet banket så hardt, som om det hadde liten plass. Ja, som om det var for trangt for det. Ikke fikk jeg trekt pusten ordentlig heller. Som om lungene også hadde det litt trangt. Kroppen var rett og slett trang den dagen! Ingenting fungerte. Men en ting hadde jeg bestemt meg for, og det var at jeg skulle igjennom. Samma hva. Så om jeg kom sist så skulle jeg fader ikke bryte. Jeg hadde ikke bytta barnehelg, bytta vakt på jobben, lånt hytte, reist til Rena for så å ikke sykle til Lillehammer allikevel. Nei, vettu hva, her var det bare å ta seg sammen. Jeg trodde og håpet på at ting ville løsne litt etter hvert, og det gjorde det også, men ikke veldig. Jeg telte kilometer og mil helt ifra start og var forberedt på en laaaaang tur og dag.

Stemningsbilde på en matstasjon.

 

Etter ca 7 mil var det matstasjon igjen. Ultrabirkere, hvertfall B'ere og C'ere tar det ganske så kuli på matstasjoner. Der legger man fra seg sykkelen, setter seg i gresset og spiser og skravler litt. En løypevakt fortalte meg at nå var vi ca halvveis. Ja, halvveis i tid. Jah. Frem til da hadde det vært mest grus. Men nå fortalte han meg at det skulle bli mye sti. Og det visste jeg jo. "Ja, dere skal opp der" og pekte til den andre siden av plassen jeg ser syklister som bærer og dytter sykkelen sin opp en steinrøys. Jah. Riktig. "Ja, også skal dere over det fjellet der for eksempel". På sti. Jaha. Akkurat. Drakk litt sportsdrikk og spiste noen kjeks. Savnet lefsene jeg egentlig. Kjeks ble liksom så.. tørt. Var sjokolade på de da så det var jo positivt. Jeg sleit med energien, men nå klarte jeg hvertfall å få i meg litt næring. Spiste litt av kakene jeg hadde på lomma også. Og det ble mye sti. Opp til den ene toppen, og når jeg trodde jeg var på toppen, så var jeg ikke det, for det var en topp bortenfor der igjen. "Eye on the goal". Bare å komme seg igjennom. Og alle passerte meg. Og jeg måtte titt og ofte ødelegge min egen flyt for å slippe folk forbi bakfra. Hadde vært fint å hørt "takk" litt oftere, men jeg var egentlig mest glad for å få folk vekk fra bakhjulet mitt.

 Fant noen stemningsbilder fra instagram

Jeg hadde hørt at fra Sjusjøen skulle det bare være grus og asfalt og nedoverbakker. Og jeg gleda meg såklabert til det. Men det var jo ikke bare grus og asfalt og nedover.. Vel, det var mye nedover da. Ned en gjørmete bratt sti ned et unnarenn eller slalåmbakke eller hva det var blant annet. Her måtte jeg stoppe halvveis for jeg hadde så vondt i henda av all bremsinga. Også så bratt. Så skulle vi igjennom traseen til Ungdomsbirken. Jeg var så lei nå og så sliten og dette ville jo ingen ende ta. Men det som var gøy var da vi kom ned på samme vei som fredagsbirkerne. Den følelsen av å være elitesyklist var ganske fantastisk. Selv med 12 mil i beina på en dårlig dag sykla jeg 10 ganger fortere enn de liksom. Fikk motivasjonen til å gasse på siste biten da. I mål på 8.40. Sist i klassen. Sist av alle damer faktisk, bortsett fra kvinner 50+. Slo et titalls menn da, og det jeg er jo fornøyd med. Også er jeg fornøyd med at jeg kom meg i mål, for det hadde jeg egentlig ikke trodd da jeg starta på Rena. Men den som gir seg er en dritt har jeg hørt et sted!

Men neste år blir det andre boller!! I fjor tenkte jeg med meg selv at jeg aldri i verden skulle sykle Ultrabirken igjen. I år tenker jeg ikke det, selv om jeg hadde den kjipeste turen ever i år. Men jeg vet at det hadde vært så mye bedre om dagsformen hadde vært en noe annen, jeg tror det hadde vært helt fantastisk om jeg hadde hatt dagen. Så da er det bare å glede seg til neste år. For da! DA!!

Østfold triathlon 2013

Oj, nå har jeg ikke blogga på en stund, men nå er det noe jeg bare må få ned i skrift. Jeg har debutert! I triathlon!

Triathlon liksom. Har jo tenkt på det lenge og hatt fryktelig lyst. Var påmeldt Oslo tri i fjor, etter masse styr med å kjøpe startnummeret til noen andre, men pga det ene og det andre så stilte jeg ikke til start. Hele logistikken virket også ganske så skremmende i og med at jeg skulle dra helt alene. Men i år skulle det altså prøves, og jeg meldte meg på Østfold Triathlon. Det skulle bli min debut.

Triathlon ja. Jeg som egentlig bare sykler. Har løpt 2 ganger i år, a 5 km trening, i tillegg til deltakelse på Råskinnet som var ca 8 km. Det var løpegrunnlaget. Når det gjelder svømminga så var jeg skikkelig god til det da jeg gikk på ungdomsskolen, for sånn ca 17 år siden. Har nå ca 3 svømmeøkter i året i basseng for variasjonen sin del. Men har ikke blitt noe til det ennå i år. For jeg sykler jo bare. Og med dette gode grunnlaget meldte jeg meg liksågodt på lang distanse i triahlon. Ja, du leste riktig. Lang. OL-distanse. Dvs 1500 meter svømming, 40 km sykling og 10 km løp. Skal man først gjøre det så får man gjøre det skikkelig tenkte jeg. Ikke hadde jeg våtdrakt heller, og jeg hadde egentlig tenkt til å stille i badedrakt. Men pga en rekke tilfeldigheter endte jeg opp med å kjøpe en våtdrakt hele 3 dager før start. Helt tilfeldig dro vi nedover til Kristiansand, hvor NP tilfeldigvis skulle innom Bikeshop i Skoppum på veien. Helt tilfeldig hang det våtdrakter fremme der, og helt tilfeldig fikk jeg det for meg at jeg kunne jo prøve en når jeg først sto der og holdt i en drakt. Etter en treningsøkt i prøverommet viste det seg tilfeldigvis at str woman M passet. Takk og pris for det for jeg hadde nok ikke orka å prøve flere. Og helt tilfeldig var den ikke grisedyr da jeg tilfeldigvis prøvde den aller billigste. Og så endte det med at jeg helt tilfeldig dro kortet og jeg var nå plutselig eier av en triathlon våtdrakt.

I og med at jeg nå skulle stille i våtdrakt på konkurransedagen, men aldri før hadde svømt i en slik en drakt fant jeg ut at jeg måtte prøve det, og i tillegg få prøvd en gang til å ta den av og på, for det var jo ikke akkurat så veldig lett første gangen. Vi dro til Hamresanden utenfor Kristiansand og jeg labbet uti for å prøvesvømme. Rart å ikke kjenne at det var kaldt vann. Å bare hive seg rett på svøm uten å pine seg eller miste pusten i kuldesjokk. Men gud bedre så slitsomt det var da. Nå viste det seg at jeg tok prøveturen i en elv, med strømninger, så jeg tror jeg ga meg etter 5 minutter jeg. Ble jo sliten. Og pga oppdrift i drakta fikk jeg vondt i korsryggen. Vel, nå hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg som trodde svømminga skulle bli det letteste fikk nå et annet syn på den disiplinen. BAre det å få av seg drakta igjen var en prøvelse da jeg endte opp med å sette drakta fast på begge armene og jeg sto og dro og dro som i en tvangstrøye. Det kunne jo bli festlig på konkurransedagen. Og med dette friskt i minnet dro jeg innom et apotek og kjøpte en bøtte med vaselin. Hadde lest noe om at det var vanlig å ha vaselin under, og var fornøyd med at jeg klarte å få en god rabatt på den i tillegg. Neglsaks og vaselin var det jeg handla på apoteket den dagen. Googla etter jeg kom hjem og leste ganske kjapt at "hva enn du gjør, ikke bruk vaselin, for det herper stoffet i våtdrakta". Jaja. Neivel. Da har jeg en liter med vaselin å bruke til andre formål. Skrik ut hvis noen trenger.

Så kom konkurransedagen og jeg hadde stort sett alt under kontroll. Fikk bare sove 3 timer før det var opp i otta og jeg satt i bilen like før klokka 07 og var klar for avreise Sarpsborg. Godt å være tidlig ute. Fikk god tid til å skifte og spise.

Godt å være tidlig ute

Som førstereis er det lov å herme etter naboen. 288 er meg.

Jeg hadde hørt fra ganske sikre kilder at det var vanlig å ikke ha noe under våtdrakta. Og jeg er ikke så blyg at jeg ikke kan skifte ned til nettoen offentlig om det er det alle andre gjør. Men det var det jo ikke. Etter det jeg kunne se så hadde samtlige noe under våtdrakta, og jeg var også alene i garderoben for å skifte før start, alle andre dro på seg våtdrakta utenpå sykkel/tri-tøy i skiftesonen. Jaja. Jeg smurte meg inn med babyolje og fikk dratt drakta på uten store problemer. Babyolje er kanskje det hemmelige trikset for å unngå tvangstrøye i skiftinga mellom svømming og sykkel.

Astrid og meg

Robin og meg

Gutta starta først, og jentene 5 minutter etter. Vi var hele 15 stk i jentepulja. Starten gikk og bøya vi skulle rundt for vending var jo ganske så langt unna. Jeg svømte stort sett bryst og syntes jeg klarte meg bra. Jeg syntes det var supert å ikke være så mange til start. Ble jo litt dulting og sparking de første meterne, og jeg som insisterte på å svømme bryst tok jo også noe større plass i vannet, med mine lange lemmer i tillegg. Beklager det.. Jeg slo faktisk over til crawl der vi var tettest, for å være minst til plunder og heft for mine konkurrenter. Og jeg syntes jeg klarte meg overraskende bra. Tydelig at svømminga sitter. Hadde vel ikke skadet å trene svømming, men lå ca midt i feltet og var strålende fornøyd med det. Starta litt hardt, men fant meg et ok tempo etterhvert. Svømte ca 90% bryst. Svømte litt crawl og rygg for variasjon. Ved crawl endte jeg ganske skjevt opp flere ganger. Var vel fordi jeg kun pustet ved annenhvert tak til venstre, sånn at høyretaket ble noe lenger og jeg skjenet ut til høyre. Hadde jo god retning sivet på vei tilbake etter vending. Men etter at jeg prøvde å svinge til venstre med vilje så ble det ganske rett. Tok det pent opp av vannet for her var jeg redd for at beina mine ikke ville lystre helt og det hadde jo vært pinlig å tryne på vei opp. Men det gikk bra.

Var oppe av vannet på 33:12, som 6. beste i klassen (av 13). Bort til skiftesonen. Av med drakta.  Det gikk supert. Vrengte den bare rett av raskere enn noensinne. Trikset var nok å være lenger enn 5 minutter i vannet, for nå hadde jeg faktisk fått vann på innsiden av drakta i motsetning til da jeg prøvde i Hamresanden. Så på med tørt sykkeltøy på våt kropp. Første benet gikk greit. Noe verre med andrebenet der jeg sto på det første og noe desperat prøvde å klemme foten ned i tøyet før jeg mistet balansen, med en fot som var full av både gress og gjørme, og med rumpa bar. Men det tok sikkert kortere tid enn det føltes, og plutselig var drakta på. Så av med badehette og på med hjelm. Hadde fått en tempohjelm av Jon Rune, så det føltes veldig profft å tre den på topplokket. Startnummer på på ryggen festet til en praktisk strikk. En snickers og to gels inn under buksebenet, på med garmin og skoa uten sokker, og jeg løp ut av skiftesonen. Hadde 160 i puls i det jeg satte meg på sykkelen. God og varm da hvertfall. Sleit med å få pulsen ned under sone 4 og var tung i beina, men tråkka på, det er jo sykle jeg kan best. Det var en kupert løype med både krappe bakker og svinger og det var interessant å kjenne på kroppen hvordan det var å reise seg i bakkene. Jeg ble et øyeblikk usikker på om det i det hele tatt lot seg gjøre, men det gikk greit. Tråkka på og tok igjen ganske mange. Det var kjempegøy. Men det som ikke var så gøy var at jeg var tørst, og jeg innså raskt at den ene flaske jeg hadde fylt med 0,5 liter powerade var noe snøtt. Etter 2,5 mil var jeg tom for drikke, og da hadde jeg spart, og jeg var så tørst. Nok en ting å ta lærdom av til neste gang.

Ferdig med syklinga på 1:16:10 som andre beste i klassen. Inn i skiftesonen, henge opp sykkel, flytte garmin fra sykkel til baklomma, av med hjelm, av med sykkelsko og på med joggesko. Fant ikke yt'en jeg hadde fått tidligere så det ble en stor slurk cola før jeg satte igang med siste disiplin. Og gud bedre så vondt da! Fy flate. Skulle jo ikke fått bena fremfor meg. Å løpe var bare å glemme. Så stiv! Hvordan i huleste heite skulle jeg klare å komme meg igjennom 10 km??? Før det ble mørkt!? Folk passerte meg bakfra hele tiden. Etter noen hundre meter måtte jeg stoppe for å fjerne en stein i skoen og knyte lissa en gang til. Au au. Jeg prøvde å løpe, men måtte gå litt innimellom. Etterhvert løsna det, og jeg fikk til å småjogge, i ytterst lusetempo, men det gikk hvertfall raskere enn å gå. Så så jeg enda et kjent fjes, Henrik Holum. Så ikke han noe mer så han var tydeligvis ferdig da jeg starta på løpinga. Den ene jenta etter den andre passerte meg. Bye bye. High-fivet med Astrid og Robin og Tommy og mitt nye bekjentskap Nils-Jørgen og det var jo riktig så trivelig og ble en motivasjon å oppmuntre hverandre ved hver gang vi passerte hverandre. Var vending etter 250 meter, så vi fikk jo sett hverandre mange ganger. Fantastisk fin løype forresten, langsetter vannet. Etter andre vending, 5 km, var det bare 5 km igjen. Logisk nok. En vanlig treningsrunde altså.. Jaja. Fikk bare ta hundre meter av gangen og glede meg til vannstasjonen som jeg benyttet meg rikelig av. Hold under hele veien. Beina begynte å stivne til igjen på siste runde, og jeg måtte bare konsentrere meg om at det snart var over og at det var folk som hadde det verre enn meg. Var jo faktisk et par stykker jeg passerte, men de sto med kramper. Omsider var jeg i mål og Robin som var i mål for lengst sto langs løypa og ropte og heiet av full hals og det ga meg den siste piffen til å rette opp ryggen og sprinte mot mål. Og hun funksjonæren som tok i mot løpere inn til målstreken var også fantastisk og jeg smilte stort fra øre til øre og var bare lykkelig over at jeg var ferdig. I mål på 2:59:30. Da hadde jeg brukt 1:05:02 på løpinga, som 11. "beste" i min klasse. Nest nest dårligst med andre ord. Dette ga meg en 8. plass totalt. Egentlig storfornøyd med det, og jeg vet nå godt hva jeg må jobbe med hvis jeg skal fortsette med dette. Og det har jeg jo lyst til. Det var ordentlig moro. Skikkelig profft arrangement, fantastisk stemning og alt i alt go'følelse fra ende til annen (bortsett fra løpinga..). Dette vil jeg mer!

Jeg - en triathlet!

Hælja!

Tiden går så alt for fort og jeg skulle helst hatt noen flere timer i døgnet egentlig. Men jeg klager jo ikke. jeg velger jo selv hva jeg bruker fritiden min til og jeg er jo egentlig ganske heldig som stort sett kan gjøre som jeg vil, er frisk og rask og alt det der.

Hatt noen fine dager siden sist og. På søndag fikk jeg meg en time i sone 2 på timen til Morten. Ikke vært på timen hans før, men den var fin den. Mye rask musikk og det er akkurat det jeg trenger, tråkke lettere og fortere. Fikk meg en kjapp runde med styrke etterpå. Rygg, armer, bein, litt planker og slynge. Ikke helt komfortabel i styrkeavdelingen ennå merker jeg. Ikke så mye som skal til for å sette meg enda lenger utenfor komfortsonen heller. Som for eksempel da jeg oppdaga at den firesidede armkabeltrekkeren, altså den der du står og trekker arma enten opp eller ned på, var rotert med 90 grader. Alt hadde jo bytta plass! Tok litt tid før jeg slo meg til ro med tingenes tilstand og fikk gjort det jeg skulle. Kan jo ikke komme her og flytte på noe! Går jo helt i surr for en stakkar.

Har jo et sånt fint program jeg fikk av Karina. Sykliststyrkeprogram! Så jeg går jo rundt der med heftet mitt og noterer serier og reps og kg og er så flink atte.

Mandag var vel dagen jeg kanskje bare burde blitt i sofaen. Makan til svimehue skal du lete lenge etter. Mista og glemte ting hele dagen. Kom meg igjennom arbeidsdagen så ble det egentlig bare enda verre. Glemte treningstøy, mista kortet, forsvunnet hengelås, missa timen osv, men jeg kom meg i land og fikk en time i sone 1 og en god skravvel på bakerste rad. Sure bein altså. I sone en liksom. Og jeg som skal på timestest på onsdag. Rulla dem på massasjerullen etterpå. Beina altså. André har jo vist meg hvordan man bruker disse massasjerullene. Ga beina en skikkelig omgang på den orange rullen. Fikk beskjed om at det bare var å rulle til det ikke gjorde vondt mer. "Bare". Ikke bare bare det gitt. Ordentlig såre muskler. Rulla litt på ryggen også. Det var digg, bortsett fra at det ser helt retard ut. Å ligge å rugge oppå den rullen i fødestilling. Men det der skal jeg jammen fortsette med gjevnlig. Både bein og rygg. Selv-massasje!

It's you and me, baby!

På tirsdag var det klubbspinning på Sportica på Kløfta med selveste supermann-Kent! 6x8, men jeg tok det helt med ro. Easy peasy. For på onsdag skulle jo jeg i ilden!

Timestest! Hadde bedt om det selv da så var ikke verre enn det, at jeg ønsket å sjekke ståa, hvordan jeg ligger an. Ble plassert i den såkalte furtebua hos Anders, men jeg syntes det var riktig så trivelig der jeg. Men nå hadde jeg ikke noe å furte for heller. Fikk kjeft fordi sykkelen min var møkkete da, men det var jeg forberedt på så det var helt greit. For den var jo møkkete. Og Anders som får vondt langt inn i sjela si om han ser en skitten Giant.

Hei her er jeg. Klipt meg i dag altså. Ble jeg ikke fin?

Starta på 210 watt og økte til 220. Det gikk jo strålende bra. Terskelen min ligger vel rundt 220. Økte til 230 etter 30 minutter.  Så til 240. Nå husker jeg ikke helt når. Men jeg begynte hvertfall å kjenne det etter 45 minutter. Økte liksågodt til 250. Så kjepphøy vettu, men så begynte jeg å slite. Skiftet musikk med skjelvende hånd til en låt med riktig beat så jeg fikk litt hjelp av musikken. Ved ti minutter igjen spurte jeg om en bøtte for jeg kjente at det jeg hadde drukket ikke fikk bestemt seg om det skulle bli i magen eller om det skulle opp igjen. På fem minutter igjen visste jeg ikke om jeg ville klare å komme i mål, men jeg kunne jo ikke gi meg heller! Alle klarer fem minutter! Svetten silte så øreproppene bare sklei ut så jeg bare reiv av meg alt. Nå sto jo uansett de to nissene Anders og Monica ved siden av meg og tok bilder og telte ned og kosa seg. "Nå er det bare 3 minutter og litt til igjen!" 50 sekunder er ikke litt vettu.. Tråkkfrekvensen dalte til 70 og jeg gira ned og ned i ren desperasjon, helt til det ikke gikk an å gire mer. Men tro det eller ei så kom jeg i mål, tråkka i land på ny makspuls til og med. Snittwatt på 230. Strålende fornøyd med det egentlig. 6 uker til neste gang så får vi se om det blir noe mer da.

Torsdag tok jeg en time heeelt rolig visp i lav sone 1. Så rulla jeg bein og rygg på massasjerullen før jeg tok en runde med planke og slynge. Det får holde av styrketrening, for skal jo gå på ski hele helga.

Rykende ferske proteinbarer med sjokoladetrekk. Eller de ryker ikke da, de er kalde.

Også på jobb. 

Men nå er det helga. Whoop whoop!

Godt nyttår!

Godt nyttår!

Selv om det har vært stille fra denne kanten siden sist så er jeg fryktelig godt i gang med det nye året etter en ganske så skrall desember. Var syk hele tre ganger. Siste gangen kom som kasta på meg. Gikk gjennom hosteskya til en som hosta rett foran meg i det han passerte meg på senteret da jeg var ute og handla julegaver. Så tenkte jeg faktisk at "yes, der var det gjort", og tror du ikke jeg våknet opp to dager senere potte sjuk. Frisk som en fisk da jeg la meg, så det kom snikende mens jeg sov. Hurra for det. Og jeg som skulle trene så masse i romjula. Ble jo ingenting. Dro hjem på julaften med feber, og syntes fryktelig synd på meg selv. Svineinfluensa, minst! Hoster jo slim ennå liksom.

Men nå har jeg slutta med å bevege meg ute med mer enn gangfart-puls hvertfall. Tar ingen sjanser. Vil ikke bli syk mer! Så alt av trening foregår i kontrollerte former inne. Er jo så kaldt ute for tida også.

Og jeg er frisk som en fisk og har fått satt på plass faste dager med fast opplegg og trener og står i som aldri før. Fikk meg en god 4x10-økt på terskel i dag. Herlig! Intervaller på fredag! God start på helga :) Har funnet ut at jeg trenger faste dager. Trenger ikke tenke da, bare å gjøre det jeg skal og ferdig med det.

To dager terskeldrag, to dager sone 1, 2 dager syklefri, 2 dager styrketrening, en dag sone 2. Mangler noen dager i uka men.. Begynt med styrketrening også gitt. Åh, jeg skal bli så sterk atte!

Snart-ferdig-PT-Karina kjørte meg gjennom et program forrige fredag. Med styrke. Bakside lår, rygg, mage, armer, bryst, planken i alle varianter osv. Såvidt jeg klarte å løfte arma opp til rattet i bilen da jeg var ferdig. Lørdag gikk med til å kun komme seg igjennom de daglige gjøremål, som å gå på do osv. Alvorlig handikappet. Noe så latterlig støl, fra hårfestet i nakken og hele veien ned til og med håndleddet, hele brystet, ribbena, mage, rygg, og nesten verst av alt hamstringen! Bakside lår! Eller jeg vet ikke hva som var verst. Lå halvannen time i badekaret og håpet på at varmt vann ville løsne opp litt. Gjorde vel ikke det, men det var hvertfall digg å bare ligge der å ikke røre en muskel.

Da virka det

Egentlig veldig smart av meg å hvertfall trene rygg. Jeg har skoliose, noe jeg egentlig kom på da Karina i et tappert forsøk prøvde å få meg til å stå rett mens jeg sto og dro i en kabel med ene hånda. Tenker jo nesten aldri over det, men jeg har jo alltid en verkende smerte i muskulaturen øverst på ryggen ved skulderblad-området. Blitt vant til det egentlig,  men slitsomt, og av og til må jeg jo bare legge meg flatt på gulvet for å slappe av i muskulaturen. Så rygg er noe jeg definitivt kommer til å ha fokus på selv om annen styrketrening sklir ut.

Så hvis jeg ser skjev ut, så er det bare fordi jeg er det.

 Hvis man får gnagsår på låret etter sykkelbuksa, har man brukt den litt for mye da?

 

Men det blir jo mest sykling da, for det er jo det jeg driver med. Forrige uke fikk jeg meg 2 ganger 3,5 timer i sone 1. Sitter og tråkker gjennom den ene spinningtimen etter den andre på sats. Langturen sin det! Og jeg synes det er ålreit. Og nå i januar er jo timene så tett også. Er jo alltid noe kjentfolk å skravle med, som regel i godt selskap av Øystein-syvende-far-i-huset (som nylig også gikk på styrketrening-for-første-gang-smellen. Jeg føler med deg og god bedring) :) Har med meg noe å spise på, og energi på flaska så går det så det suser etter.

På flaska. Sportsdrikk og energidrikk. En av hver. Syntes disse rørene her var så smarte, for da kan man lett blande seg ny flaske ved behov, on site!

Gleder meg jo fryktelig til våren og vi begynner å sykle ute. Mallorca i mars, åh, det skal bli så bra! Fant et program som laster alle loggene man har på Strava til det samme kartet. Jo sterkere rød strek, jo flere ganger har man vært der. Sånt synes jeg er veldig gøy da. Har jo sykla litt rundtomkring.

Også Mallorca. Masse av øya jeg ikke har sett jo!

Men nå er det vel natta her. Treningsfri på lørdag :)

Sånn ja..

Æsj..

Er det ikke det ene så er det det andre liksom.. kommer liksom ikke skikkelig i gang! Det blir ingen kontinuitet! Føler jeg.. Mye sone 1-tråkking, men det blir så som så med intervallene.. Ikke kan jeg skylde så veldig på julestri heller. Men det er liksom noe med kroppen hele tiden. Da kneet mitt endelig var klart for belastning igjen, ble jeg sjuk.. Etter 4 nattevakter var den grønne snørra tilbake. Dårlig form, rart trykk i panna, hodepine og et snev av sår hals om jeg kjente godt etter. De to fridagene jeg hadde tenkt å bruke på sykkelsetet brukte jeg i senga. Ikke klarte jeg å snu døgnet noe særlig heller.

Hjelper jo ikke det når kroppen streiker vel..

Gjorde så klabert alt jeg kunne da, for å ikke bli ordentlig syk igjen. Overdose c-vitaminer hver dag, grønn te, skylte nese og bihuer med saltvann 4 ganger daglig, tigerbalsam i nesa osv. Og det funka jo passelig greit, og jeg ble bedre. Fikk meg en time i sone en mandag-tirsdag-onsdag.

Og når jeg endelig følte meg såppas bra at jeg tenkte å prøve meg på en terskeløkt, hva tror du skjer da? Jo, jeg mister en halvannen liters colaflaske rett på lilletåa.. Auuu!! Hva er poenget? Og du vet den smerten som skyller gjennom deg når du slår deg, den pleier jo å gå over etter noen sekunder, men nå gjorde den ikke det. Den fortsatte å stråle, som en smertefontene. Stakkars lilletåa mi. Vips var den lilla og dobbelt så stor. Hipp hurra for det. Planta foten i iskald dusj og det hjalp. Fant ut at jeg skulle prøve terskeløkt uansett. En vond tå skulle ikke stoppe meg nei! Prøvde først spinningskoa, men det gikk ikke, de var for stive og harde. Prøvde så de nye terrengsykkelskoa, har jo nesten glemt av de. De er jo så myke og gode. Som å ha på seg crocs, bare med stramming og cleats. Og jeg gikk fra å klemme inn tid til trening til å klemme tåa ned i skoen. Men det gikk. På et vis. Tåa dovna litt av etterhvert. 4x8 var det jeg hadde tid til utpå kveldinga. Men fornøyd med det.

Ja, disse her

Årsmøte og klubbfest på fredag. Og jeg fikk på meg enda flere oppgaver enn jeg allerede har fra før.. Jadda.. Men jeg synes jo det er moro. Også trivelig å skravle med folk etterpå, og jeg tror jeg oppførte meg noe bedre enn klubbfesten på samme tid i fjor. Men det skal ikke så mye til.. Sent ble det også, så det ble treningsfri lørdag gitt.

Etter en hel helg med vassing i bittesmå papirbiter, papirbiter i håret, på bordet og i maten, og en tur på skøytebanen og i akebakken, avsluttet jeg uka med en 5x8 på spinningsykkelen bak døra i stua. Bare meg og musikken på full spiker. Herlig.

Dette er selvfølgelig bare en bitteliten brøkdel av produksjonen

Ble bare 5,5 timer trening denna uka.. Får se om det blir noe mer neste..

Håper alle får en superfin uke. Det har hvertfall jeg tenkt å ha! :))