Styrkeprøven 2012

Nå sitter jeg her og lurer litt på hva det er som skjer. Jeg lurer på hvorfor alle har begynt å sykle mye dårligere, for nå har jeg begynt å vinne. JEG liksom! Ja, det er helt sant. Har vunnet de to siste rittene jeg har deltatt på. Helt ufattelig. Tenkte jeg skulle skrive om min opplevelse av begge to, hver for seg. Starter med styrkeprøven Dombås - Oslo.

Dombås - Oslo. 35 mil. Eller var det 34,4. Det er ihvertfall himla langt og mye lenger enn jeg noensinne har sykla før. Så jeg tenkte at nå må jeg forberede meg litt bedre enn jeg pleier å gjøre. Gikk til innkjøp av nye dekk og slanger og klok av skade og i litt sånn anger-managment-stil fikk jeg betalt noen til å skifte dette for meg. Det er så innmari unødvendig å bruke masse tid og krefter og sinne på noe jeg ender opp med å ikke få til uansett. Jeg har da hvertfall endt opp med å pælme hjul, slanger og dekk inn på en sykkelbutikk i rent raseri en gang tidligere.

Så kjøpte jeg meg drikkesystem, sånn at jeg skulle slippe å styre så fælt med flasker og miste dem i fart og sånn. Man mister jo ikke sekken liksom. Så da var jeg hvertfall, uansett hva som kom til å skje, om jeg missa langinga eller mista flasker, sikra 2 liter på ryggen. Klok av skade der også med andre ord. Så fint det er å ha litt erfaring :))

Så bakte jeg kake. Tronds sykkelkake. Som jeg, i regi av min asberger light, har døpt om til lommekake da 4 k'er i ett og samme ord er minst en for mye. Uansett, denne kaka består stort sett av sukrose og egg, litt grovt mel og nøtter. Energikake der altså. Perfekt for lange ritt hvor man trenger energi og magen samtidig får noe å jobbe med.

Noe annet jeg gjorde i mine forberedelser var å dra til Drammen og Helse Pluss. Synes beina mine blir så fort sure, selv i sone 1 kjenner jeg på syra i bakkene, så jeg bestemte meg for å prøve en time hos disse gutta. Banke ut litt gammel syre. Og det var vel ikke det dummeste jeg kunne gjøre. Det dumme var vel at jeg ikke hadde kommet mye før. Fikk beskjed om at knappe 5 dager før var litt i seneste laget. Men bedre enn ikkeno. Og jeg hadde visst tidenes stinneste bein og lå jo i bue bare han såvidt tok i meg. Gud bedre. Eller "hildrande du" som min mor pleier å si. Det var så vondt det. Nesten litt ubeskrivelig vondt. Fikk massasje på forside og bakside både på lår og legger. Litt tær og føtter og så en runde på rygg til slutt. Fikk en hel klokketime med juling. Og jeg ble helt ferdig. Mørbanka og uvel. Da jeg kom hjem måtte jeg bare gå og legge meg. Dagen etter hadde jeg blåmerker nedover både lår og legger.


Rittdagen kom, vi reiste til Dombås og forberedelsene fortsatte. Blanda opp 7 flasker med Herbalife Prolong. Det burde holde.

Og det blåste stiv kuling fra sør. Altså motvind deluxe. Ser kanskje ikke sånn ut på flaggene.. men det blåste altså veldig.

Starten gikk og det gikk veldig greit. Jeg var eneste jenta i hele pulja. Jeg hadde sikta meg inn på å slå kvinnerekorden fra i fjor. Da måtte jeg i mål under 11 timer og 18 minutter. Det burde gå. Om jeg klarte å henge på hele veien inn var det bankers, men tvilte på at jeg klarte det. Og det gikk bra lenge. Lå fint planta ganske langt bak i feltet. Farta var grei. Tror vi hadde en snittfart på 42 km/t de første 10 mila. Var bare flatt og nedover. Ved Lillehammer hadde vi en snittfart på 36-37. Egentlig ikke så mye å fortelle om de første 21 milene. Var flink og spiste kake litt innimellom og passet på at jeg fikk i meg 1 flaske med prolong per 1,5 time.

Så skjedde det. Vi kom til Mjøsbrua, etter 21 mil. Her hadde vi sidevind og jeg mista dragsugeffekten. Syresmellen smalt skikkelig og jeg var på god vei opp mot maxpuls i det jeg raste gjennom feltet. Klarte ikke henge på mer. Nils-Petter dytta meg på igjen. Og jeg klarte meg bra en liten stund til. Vel over brus. Ikke mer sidevind. Ikke bakker. Hang på i flere kilometer til. Inntil jeg datt av igjen. Og NP dytta meg på igjen. Så begynte jeg å dette av såppas at NP måtte ned og hente meg og dra meg opp igjen. Gjorde dette et par ganger helt til det ikke gikk mer og vi måtte bare la feltet gå. Crap!! Det gikk jo så bra! Men hadde ikke noe igjen i beina. Stokk stive. NP bestemte seg for å sykle med meg. Kjøre for meg. Dra meg inn. Til ny rekord?? Et par mil senere møtte vi på Per Edwin og Einar som også hadde sluppet feltet. De hang seg på oss. Nå var vi 4 stk. Etter enda noen mil hvor NP dro oss alene så bytta vi på å dra. Alle like slitne. Strekningen forbi og gjennom Feiring og bortover der syntes jeg var helt grusom. Det regna, det blåste motvind, og det var slakt oppover hele veien. Sliten og lei. Også så trøtt. Noe så uendelig trøtt. Visste ikke at det gikk an å bli så trøtt under aktivitet, men det føltes uforsvarlig av meg å blunke, for jeg sleit med å åpne øynene igjen. Og tiden gikk, men det gjorde ikke kilometerne. Det gikk helt grusomt trått! Men gutta tråkka. Jeg orket ikke dra så lenge av gangen, men jeg dro ihvertfall litt.

Vi hadde en colastopp, fikk rista litt løs i beina, og det hjalp. 9 mil igjen. Hva må vi ha i snittfart for å slå rekorden? Snittfart var det eneste jeg tenkte på de siste timene. Og hvor mange bakker vi hadde foran oss. Jeg begynte å bli usikker på om vi ville klare det.

Så tryna jeg. Litt usikker på hvor dette var, sånn ca Jessheim tror jeg. Også litt usikker på hva det var som skjedde. Tror vedkommede jeg lå på hjulet til plutselig reiste seg i en bakke og jeg kom borti bakhjulet hans. Jeg trooor ikke denne personen var en av oss, men jeg mista hvertfall balansen og skjenet ut til høyre, rett inn i et felt med tandemsykler med blinde folk på. Traff en av de og smalt i bakken. De folka var jo helt fra seg. Hjalp meg opp igjen, børsta av meg, plukket opp det jeg hadde mista ut av lommene, og forklarte de blinde hva det var som foregikk. Jeg fikk summet meg og konstatert at det gikk bra. Så ut som det gikk bra med sykkelen også. Jeg satt meg på igjen, titta ned for å se om kjede og alt var som det skulle, begynte å trille igjen og klikke inn. Men glemte å se fremover! Så det endte med at jeg kjørte inn i dem igjen! Samme folka. Tredde forhjulet mitt inn mellom sykkelen og benet til han blinde. Og jeg lå på bakken nok en gang. Fortsatt klikka i. Og jeg følte meg bare kjempeflau. Og de folka var ikke like fra seg denne gangen. De sto mest og så dumt på meg. Jeg kom meg opp igjen og jeg sa de måtte skynde seg å sykle videre før jeg kjørte på dem igjen. Helt i tåka. Såå sliten.

Nils-Petter kom og fiksa sykkelen min for nå gikk ikke bakhjulet rundt, og vi begynte å sykle igjen. Heldigvis at det gikk bra. Hadde vært tragisk med sykkelhavari sååå nærme mål. Jeg hadde en Japp i lomma, og vi fikk cola og redbull av faren til NP som sto opptil flere steder langs veien, og det hjalp. Kjente jeg begynte å få tilbake litt krutt i beina. Einar datt av i bakken opp Djupdalen, så nå var vi bare 3. Og syklet mot tiden, og motvinden og bøtteregnet. Nå fikk ikke jeg lov til å ligge først, nå skulle jeg spare beina mest mulig og komme meg inn til rekord! Gutta bytta på å dra. Per Edwin gassa på noe enormt nedover Østre Akervei. Gravde skikkelig i kjelleren. I et vær jeg aldri har vært borti før. Det var slakt nedover og vi lå i 24 km/t. Jeg fikk klump i halsen og ble rørt der jeg lå på hjul. Her driver gutta og sykler for meg. Her sliter dem seg ut for å få MEG inn. Og NP da som slapp feltet med vilje for å hjelpe meg. Jeg tror det er noe av det største noen noen gang har gjort for meg. Jeg er uendelig og evig takknemlig for det disse gutta gjorde for meg denne dagen. Må ikke glemme å nevne støtteapparatet med Roy Arne, Kent og Pål som gjorde en fantastisk jobb. Og vi kom oss i mål på UNDER 11 timer. Jeg sykla inn på 10.56. Som beste kvinne med 3 timers margin til nr 2 og ny kvinnelig rekord på den distansen med nesten en halvtime! O Lykke! Vi klarte det!!!

Logg her

Jeg har forresten aldri gått i bakken før så det var litt stort for meg. Sånn i tillegg til å vinne og sette ny rekord selvfølgelig. Helt greit med tryn-debut når det ikke ble værre enn dette.

En uke senere tok vi bilder av de nye draktene våre. Og når man på død og liv insisterer på å bruke en svimete hobbysyklist som modell så ender man opp med å vise frem vesten med denne albuen:

Var uansett gøy å være katalogmodell. Her har vi meg og Jan-Tore i tempodrakter:

Fortsatt god ferie til alle. I neste innlegg vil jeg fortelle litt om deler av min ferie, Sognefjellrittet. :)))

I mellomtiden kan du jo ta en titt på Lene Mari sin blogg. Der har hun skrevet noen fine ord om meg og Monica. 

Vestmarkrittet 2012

Jeg har visst kommet dithen at jeg ikke rekker å blogge om annet enn ritt. Ikke at det er en trend som har utpekt seg i særlig grad ennå, bortsett fra kanskje akkurat nå.

Kan jo kjapt nevne siste uka, bare for å få den loggført, sånn for ordens skyld. Tirsdag ble det rundt 6 mil "rolig"tur med Jan-Tore, Arne og Hagemann. Det starta jo rolig og fint men jeg syntes da det gikk fortere og fortere i bakkene. Onsdag terrengsykling i Østmarka med Jan-Tore. Det ble en fin runde og lenge siden jeg har vært på de stiene. Gassa på skikkelig. Moro. Torsdag ble jeg med Monica og Michelle på tur over Minneåsen. 5 mil totalt og tok det superduperrolig, for skulle jo spare beina før rittet lørdag. Trivelig å sykle med bare jenter for en gang skyld. Så ble det total hvile fredag. Syntes da det var en grei rittoppladning.

Så var det lørdag og Vestmarkrittet. Nok en gang syntes jeg det gikk crap. Får liksom aldri til vestmarkrittet. Eller får jeg til terrengritt i det hele tatt? Synes jeg klarer meg relativt greit i selve terrenget, men det går stort sett i lusefart på grusen. Klarer aldri å henge på hjul slik som jeg gjør på raceren. Hang på bittelitt i dag ved ulike anledninger, men så fort det går oppover så klarer jeg ikke. Og jeg lurer på hvorfor det er sånn. For det virker jo som om alle andre får det til. Hadde jeg ikke klart meg passeilg greit på landevei hadde jeg slått meg til ro med dette, men synes det er rart at det skal være så stor forskjell. Da kan det vel ikke være bare meg det står på. Kan det stå på utstyret? La meg ta en liten status-sjekk på Godeste Gary:

1. Veier 12,4 kg med halvfull flaske på.
2. Kast i bremseskiva bak så den subber i klossen
3. Det piper i forbremsen så jeg sykler gjerne med bremsehendelen litt inne for da blir lyden borte
4. Kast i bakhjulet av ukjent årsak. Alle eiker intakte
5. Knirk i setepinnen
6. Girspakene butter i hverandre
7. Sykler alltid med dempegaffel åpen
8. Kjører på Maxxis Ardent 2.25 foran og bak. Helt konge på sti synes jeg, men mistenker at de har litt stor rullemotstand.
9. Har gjerne 20 eller mindre PSI i dekkene (spanderte dog på meg nesten 30 i dag)

Det kan hende at denne sammensetningen gjør meg til en sinke på grus. Jeg håper nesten det.

Jeg hang på første gruppa i pulje 7 ganske lenge, helt til det begynte å bli fryktelig bratt opp mot Solli gård. Veldig fornøyd med at dette partiet kom så raskt i rittet, for den bakken er uendelig tung.  Etter det begynte grusen og så var jo jeg en lost case. Sykla mye for meg selv for å si det sånn. Synes jeg klarte meg greit i terrenget, men ble jo sliten mot slutten, og det var noen grusomme kneiker på slutten. Her ble det litt gåing, og jeg ble enda mer uvenn med skoa. Faders drittsko.

Synes det var no rart med forhjulet mitt også. Noe føltes galt. Men tenkte det bare var startnummeret som dirra og slo mot slangene. Oppdaget da jeg var kommet hjem at forhjulet var løst. Jeg kan ikke huske å ha løsna på det. Er det noe som driver og løsner av seg selv da? Tydeligvis. Eller så er det noen som vil meg meget vondt. Men det var hvertfall godt at jeg ikke mista det i en av de steinfylte partiene, eller i det hele tatt. Note to self der. Sjekk at hjula er på før start.

Sa til meg selv at jeg skulle være fornøyd med en sluttid på 2.30 eller raskere. Rullet i mål på 2.33. Ikke ille det utifra målet. Havnet på en 4. plass i klassen. Ingenting å grine av det heller. Men er fortsatt ikke fornøyd. I forhold til tiden i fjor burde det ha gått bedre i år, for i fjor syntes jeg det gikk supercrap. Brukte 5-6 lenger tid i år, men rittet er også lenger. Det sies at det er 10 minutter lenger, men 10 minutter for hvem? De raskeste? Er nok enda lenger på mitt nivå velger jeg å tro. Så jeg sykla jo fortere i år enn i fjor, men allikevel. Syntes jo det gikk bra i år selv om jeg nesten ikke klarte å få noe drahjelp. Syntes jeg ga så mye, og syntes jeg kjørte fort nedover hvertfall. Jeg må bli raskere på grusen!

Logg

Eva Sofie sykla sitt aller første ritt i dag. I klassen 6-9 år. Tok det med knusende ro. Falt aldri, selv om det var litt ulendt terreng enkelte steder, men hjalp opp de som gjorde det. Og fikk medalje i mål. Hun hadde det kjempegøy og ville sykle mer ritt. Stolt!! <3

Noen bilder i fra dagen:

Mor og datter klare for ritt!

Litt peptalk fra mor

Mye rart man skal forholde seg til når man debuterer som rittsyklist!

Så er det mor sin tur.

Fotografert forfra og glant på bakfra..

Klar!

På første rad i slusa

Kjekt å slippe å klikke inn før startskuddet går

Og vi er igang!

Sees på den andre siden

Tatt av fotograf langs løypa. Heldig med den.

På vei mot mål!

2 barn som lurer på hvorfor jeg ikke er så gjørmete som jeg pleier å være

Color Line Setesdal Tour 2012

Kristiansand - Hovden. 21 mil. Det gikk vel ikke helt som vi hadde tenkt. Vi hadde jo ikke tenkt å bruke lenger tid enn i fjor. Vi hadde vel heller ikke tenkt å kjøre oss selv i fillebiter for så å forsøke å fullføre en og en. Men vi fikk oss ihvertfall en del lærepenger på veien. Lærepenge nr 1: stol aldri på når det er langestopp. Ha alltid ekstra mat og drikke med deg. Lærepenge 2: Start i en pulje som tilsvarer ditt nivå, ikke det nivået du drømmer om å være.

Vi starta altså i en alt for rask pulje. Superspeed 5,5 timer liksom. Den raskeste pulja i hele rittet. Og vi visste at de andre i den pulja hadde 5:15 som mål. Yay. Og der sto vi da, som brukte godt over 6 timer i fjor. Og denne gang med mye færre folk. Jadda. Vi var 10 stk. 9 reapere og en Trond.

Trond er ved godt mot!

Lax stemning i slusa før start

Viktig å plassere seg heeelt først!! Mye vits i ja.

Og vi er igang

Starten gikk og i det puljebilen slapp taket var det bare en ting å gjøre, nemlig å tråkke på som faen. Det gikk dritfort, og jeg var raskt oppe i øvre del av sone 5. Det gikk i over 50 km/t og jeg tenkte at dette går ikke særlig lenge. Så datt jeg av faktisk. Klarte ikke holde hjulet. Så kommer Rune bakfra og hentet meg opp igjen. Det er så innmari kjipern å henge på folk som detter av, så det var bra han tok tiltak og ordna opp der. Jeg hang på litt til, men så datt jeg av igjen. Så kom Kent forbi bakfra "kom igjen, heng deg på!" og jeg heiv meg på hjul. Tråkka som mannen med ljåen. "Er det tempo dette her eller?" spurte Jan-Tore i forbifarta. "Herregud" var det eneste jeg klarte å få ut av meg. Vi hang på litt til, men så blei det litt trangt, litt vingling, litt skubbing og dulting, hjul som dultet i hverandre og velten var ikke til å unngå. Roger, som da lå rett til høyre for meg gikk i bakken så det dundret i karbon. Det var slak nedoverbakke og vi lå i godt over 50 km/t. Jan-Tore som lå rett bak hogg i bremsen og heldigvis var det ingen fler som gikk i bakken. Jeg, Kent, Jan-Tore og Per-Øivind stoppet mens Roger kom seg på bena og fikk sjekket statusen på seg selv og sykkelen. Blodige skrubbsår, et forslått gir og flatt bakhjul. Lene kom løpende ut av følgebilen med reservehjul og mens hjulet ble skiftet kom Nils-Petter traskende. Han var blitt bekymret for at vi alle hadde gått ned i en massevelt siden det plutselig nesten ikke var noen Reapere igjen, så han hadde kastet seg ut av feltet og snudd. På sin vei tilbake til oss pungterte han. Han også fikk skiftet hjul, og i det vi skulle til å sykle mistet Kent kjedet sitt. Eller det kanskje var mistet allerede. Han oppdaget det uansett hvertfall ikke før nå. At det var av. Sånn skikkelig. Sånn av-sykkelen-og-olje-på-henda-skikkelig. Der, endelig hadde alle hjul og kjeder på plass og vi var klare til å fortsette.

Vi hadde nå kjørt 1 mil, og allerede vært gjennom velt, punktering og kjedeknørv. Vi var 6 stk, og hadde 20 mil foran oss. Så da var det bare å sette igang å tråkke.

Og det gikk trått. Gud bedre så trått det gikk. Og den ene oppoverbakken etter den andre. Kan ikke huske det var så mye oppover i fjor. Men det var det hvertfall nå. Vi prøvde å kjøre litt rulle, men låste i bakkene. Så fikk vi beskjed om at Harald og resten av oss hadde sluppet feltet og at de skulle vente på oss. Det ga oss litt motivasjon. Oppover og bortover og mer oppover. Syntes det gikk litt halvhjertet. Mens vi ventet på enten et nytt felt bakfra eller å ta igjen Harald og co. Ingen av delene skjedde. Inntil videre hvertfall. Så, omsider kom det en puljebil bakfra og vi skjønte at nå kom det et felt. Og dem kom. Og vi heiv oss på og inn. Endelig. Feltet var ganske stort og vi oppdaget kjapt at hele feltet kjørte rulle. Veldig stor rulle. Vi var vel 50 mann (og 2 damer) og mye blanda lag og klubber. Og det gikk jo greit. Fin fart. Veldig til trekkspill da. Store luker på oppkjørselssiden. Og folk var generelt dårlige til å si 'sist', så plutselig var man jo sist og måtte ta igjen masse. Men det gikk greit. Mye bedre enn å bare være 6. Så tok vi igjen Harald og co med Lasse, Rune, Trond og Gunnestad. Så da var vi endelig samla. Jeg begynte å prøve å huske hvem som var bak meg sånn at jeg kunne være litt obs. Men det var ikke noe å stole på for folk flytta seg hele tiden for å tette luker. Så ble jeg oppmerksom på hun andre dama i feltet, ei med lys flette, for når hun passerte meg så var det ca 5-6 stk til det var min tur. Og sånn holdt vi det gående i flere mil.

På 10 mil trodde vi at vi hadde langestopp, så halvparten av oss stoppa litt halvveis her. Men der var det ikke no Lene eller Marianne eller Tina eller no mat. Resten av feltet forsvant og vi måtte bare prøve å komme oss på igjen. Jeg hang meg på hjulet til Trond og håpet bare resten hang på bak meg igjen. Og Trond gasset på og snart var jeg på plass. Hvem som hang på og ikke bak meg aner jeg fremdeles ikke.

Feltet var en del mindre nå. Jeg blanda meg litt inn i rulla, men lå for det meste på halen. Jeg hadde tomme flasker, for jeg hadde jo posjonert ut frem til 10 mil. I tillegg hadde jeg bare fått i meg 2 flasker siden jeg mista den ene fulla flaska like etter velten. Angret litt på at jeg ikke stoppet for å plukke den opp igjen, for da var vi jo bare oss 6. Vi hadde somla så mye så hadde ikke gjort noe om vi somla litt til. Men men, gjort er gjort, mistet er mistet. Og man gråter vel ikke over mistede flasker.. Eller jo.. det var like før. Det var stekende varmt. Alle hadde tomme flasker. Tomme lommer. Jeg hadde en smelta sjokolade og en gel på lomma som jeg sugde i meg, men jeg var tørst. Harald drev og ringte til Lene for å avtale stopp. "Snart nå! Rett borti her!" Mmmhm.. Jeg la meg bak på halen for å spare litt krefter, sikkert til stor irritasjon for rulla. "Jeg er ikke med, jeg er ikke med". Prøvde å legge meg sånn at det skulle være litt åpenlyst at jeg ikke var med, litt sånn på yttersiden av han som kom ned. Og det varte og det rakk. Tørst tørst tørst!

Etter 3 mil så jeg endelig den store hvite bilen vår, og kassene våre var lina opp etter nummer. Det var innmari surt å slippe feltet, for jeg syntes det gikk i akkurat passe fart. Men vi måtte bare bytte flasker og fylle opp lommer. Det var ganske mange av oss som hadde falt av nå, og jeg fikk beskjed av jentene om at NP hadde brutt.

Vi bytta til fulle flasker og fylte på lommer og satt igang igjen, Lasse, Harald, Trond, Gunnestad og meg. Vi la oss på en rekke og bytta på å dra. Fikk en slurk kald cola av Harald. Den smakte jammen godt! Og godt jeg har kjørt litt temporitt i det siste, for for min del ble det tempodrag i front. Kunne jo ikke være sinke heller. Prøvde å holde samme farta som han foran meg hadde hatt. Sånn gjerne 36 km/t. Er tempofart for meg det. Vi tok aldri igjen noen og det kom heller aldri noen bakfra. Harald prøvde å fiske etter folk på matstoppen på 16 mil uten hell.

Jeg brant vel en del krutt på tempodragene mine og etter 4 mil på den måten så klarte jeg ikke henge på mer. Beina stokk stive og jeg falt av. Dette var på 17 mil. Så fra da av var jeg alene. Og det var vel ca nå motvinden begynte å gjøre seg gjeldende også. Jah.. Var jo bare en ting å gjøre. Tråkke tråkke. Tok igjen en sørlending. Han sleit jo mer enn meg faktisk. Prøvde å få igang no samarbeid, men han var jo ikke brukanes til noe. Bakken ved 18 mil var seig. Husker jo den fra i fjor. Den er fæææl. Det sto en mann midt i bakken med en colaflaske med kaffe og cola. En ivrig tilskuer som ville være snill, og jeg tok i mot og takket og bukket. Det hjalp nok litt. Tam, varm cola med kaffe. Mmm. På toppen av bakken var det drikkestasjon, og jeg heiv i meg 2 krus med kald frisk cola på styrten. Rett ned. De neste kilometerne visste jeg ikke helt om jeg skulle ta meg bryet med å kaste opp over autovernet eller om jeg skulle satse på at den trangen gikk over. Det gikk heldigvis over. Tråkla meg videre. Jeg begynte å tenke på at det fristet veldig å bare falle om. Simulere et illebefinnende sånn at noen kunne komme å ta hånd om meg. Dulle med meg. Si "stakkars deg, du har det sikkert helt grusomt, se her, nå kan du hvile og få kald klut på pannen". Men jeg lot det være. Bryte var hvertfall ikke et alternativ.

Så ser jeg Nils-Petter, som nå kjører den hvite kassebilen. Avtalen var at den som brøt først skulle kjøre den. Ingen kjære mor å bryte i Reaper Racing nei! Han roper til meg at Harald har ligget rett ut i kramper og at han nå bare er sekunder foran meg og at jeg har mulighet til å ta han igjen. Ja, særlig. Jeg får etterhvert øye på følgebilen, og en sliten Harald langt langt der borte. Det er 1 mil igjen. Det går slakt oppover. Jeg har så vondt i føtta at jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg åpner alt av spenner og borrelås på skoa. Intens smerte i tåballen. Klarer ikke stå og tråkke, da blir det jo enda værre. Må jo bare bite tenna sammen.

Følgebilen og Harald i det fjerne

Jeg kommer nærmere og nærmere Harald. Men jeg har ikkeno å tråkke med, så jeg får ikke gassa på, beina har nå bare ett gir. Av eller på. Tråkk eller la vær. Jeg tråkker. Jeg synes det er rart ingen andre tar meg igjen, Roger eller Jan-Tore eller noe, for det går virkelig trått. Harald må da slite mer enn meg, for etter litt slak nedover så er jeg faktisk på hjulet hans. Nå er det bare kilometre til mål, kanskje under det til og med. Vi bytter litt på å dra, småprater litt. Inn til Hovden ligger vi side om side. Begge vet at det kommer til å bli spurt. Hvor er målstreken hen egentlig. Ingen vits i å begynne å spurte for tidelig. Noen meter før setter vi begge inn støtet. Jeg tenker i det jeg starter å tråkke på om jeg skal gidde å prøve. Så slitsomt a gitt, men så går det en faen i meg. Ja, fader heller, dette skal jeg få til. Har aldri vært med på en spurt før hell. Og jeg tråkker på det jeg har, trosser smertene og har adrenalin til oppunder øra, ser svart et lite øyeblikk også faktisk, og jeg tror jeg faktisk kommer inn bittelitt før han. Har en følelse av det, at gaffelen min er over mål litt før hans. Vi ble registrert på samme tid da, så offisielt kom vi inn heeelt på likt. :)

Jan-Tore og Roger kommer i mål ikke lenge etter oss. De hadde vært heldige og fått haik med et brukbart felt. Så kommer resten av Reaperne en og en litt pø om pø etter det igjen. 

Jeg brukte et kvarter lenger tid i år enn i fjor, men alt tatt i betraktning er jeg jo ganske så fornøyd med egen innsats. Kom jo i mål som 2. beste Reaper. Etter Lasse. Synes det var innmari dumt med misforståelsene ved matstoppen, for her var det flere som ufortjent datt av og som burde ha vært med hele veien inn. Men vi ble hvertfall en erfaring rikere, og fikk oss alt i alt en fin tur og en fin helg. Ritt er gøy! (men av og til litt dritt når det står på..) Det er ihvertfall gøy å være på tur! Hadde en topp dag resten av dagen, med grilling og bålkos til langt på natt.

GPS-logg (og nei, jeg har ikke vært oppe i 145 km/t)

Langbord i sola ved elvebredden

Grillmester Olsen

Jadda såå.. neida såå..

Ikke all verdens mye nytt og spennende å melde.

Sykla tempo forrige tirsdag da. Megamila på Harestua. Det var jo litt artig. 1 mil. Jeg som er vant til 2 mils tempo liksom. En mil er vel lett.

Jeg var den første som starta etter Veterancupgutta. Ingen fare for at jeg skulle ta igjen noen ihvertfall. Skøyt som en rakett ut fra start, syntes jeg selv hvertfall. Pang, rett opp i over 40 km/t og sone 5. Og de som sa det var helt paddeflatt kan gå og ta seg en bolle! Det var en liten kul der faktisk! Motvind frem til vending. Herlig. Det var tungt og jeg syntes det gikk trått. Gleda meg til vending og medvind. Ikke at det ble så mye bedre, men litt. Så begynte jeg å bli tatt igjen. Ble faktisk tatt igjen av de som startet nr 2 og 3 og 4 etter meg. Syntes det gikk bedre på 2 mila på Feiring. Hadde ikke en sånn brennende følelse i brystet da. Men sykla visst fortere nå da. Snittfart på 35,8. Kom i mål på 16:44. Tregest av alle Grim. Jaja. Får ta revansj på tempoen i august eller når det er.

Bilder i ukronologisk rekkefølge. Gidder ikke stokke om på de.

Hu her tok meg igjen like etter vending

Som en rakett!

Blid da hvertfall

Ser at jeg kan ha noe å hente på sittestilling.. og evt utstyr.

Gary kom hjem fra rep på onsdagen. Skifta nok en løs eike. Sykkelmannen sa til meg "Ja, du driver og kjører ganske hardt i skogen du.." Hardt og hardt fru blom. Kommer vel an på hvem man sammenlikner med. Sammenliknet med de som var med meg på tur i Gjelleråsenmarka, hvor samtlige måtte ha sykkelen på service i etterkant (nå hadde jeg det i og for seg selv også, men den eika har vært løs lenge), og som ikke har turt å bli med meg på tur igjen og jeg ble omtalt som "gæ'ærn" så kjører jeg muligens bittelitt hardt. Men sammenliknet med de som virkelig er gærne så kjører jeg ikke hardt i det hele tatt.

Så på onsdag ønsket jeg meg en tur i skauen. Dette ønsket ble heftig motarbeidet fra alle kanter, både 17. mai-antekk, svømming, kø, været, og så glemte jeg lommeboka hjemme og måtte snu, (ønsker jo ikke akkurat flere bøter for å kjøre uten førerkort..) men jeg kom meg til slutt avgårde, og hadde skog under knastene like før klokka 20. Ja, til og med været ville meg vondt. Kraftig motvind og REGN i det jeg begynte å tråkke, svarte svarte skyer, og beina stokk stive fra gårdagen. Men jeg tok jo ikke hintet, og fortsatte på pur f. Vi terrengsyklister er vel ikke redde for å bli våte!

Jeg hadde visst virkelig ikke dagen. Skikkelig pingle og turte ingenting. Litt dårlig på kosthold om dagen, men at kosthold skulle gå ut over balanseevnen og motet visste jeg ikke. Så var ikke alt dritt fra før så ble det det hvertfall nå. Så jeg droppet de stiene jeg hadde tenkt å ta, og tok heller turen rundt nøklevann, med innlagt sosing og befaring på ukjente stier som ved første øyekast kunne se greie ut. Litt sånn oppdagelsestur. På jakt etter nye perler. Var ikke så mye nytt og fint å finne. Som regel startet det bra men endte opp i ingenting eller bare kratt. Men fant en. Trodde jeg hadde oppdaget en helt ny del av østmarka, inntil jeg plutselig kjente meg igjen. Det var jo der NP punga i fjor og forbannet alt av sykkel som hadde med skog å gjøre. Men det var et stort stinett inni der som jeg må granske litt nøyere ved en senere anledning. Kanskje det bli ny favorittsti?

Veldig misfornøyd med de nye mtb-skoa mine btw. De er for stive. For harde under. Sklir på alt av våte røtter og stener, og jeg vrikka bena hele tiden. Jeg som ikke klarte å sykle klarte ikke å gå heller..  Så de blir nok nedgradert til spinningsko, og jeg må nok en gang ut på skojakt. Om noen har tips til mtbsko som er gode å gå i og har bra feste på vått underlag så er det bare å hyle ut!

Tok meg god tid og begynte å tenkte på å dra i retning bilen i det det begynte å skumre. Var hjemme like over 2230, og der satt det en sur og mutt NP. Tydelig lite fornøyd med at jeg var så sen. Jaja, så det var den drittdagen.

Dumme sko

Det ser jo fryktelig fint ut inn her, men det var ikke det..

Traff på et rådyr på min befaring på den stia som viste seg å være bra. Eller det var to. Rådyr altså.

Så ble det lang syklepause. En ukes tid. Kanskje like greit. Å få hvilt seg litt i form. Jobbehelg og dåp og det ene med det andre. Kom meg ikke ut før tirsdag denne uka. Sol og deilig og kort kort. Endelig! Rakk ikke store turen den dagen, så jeg la i vei på Karina-runden. Traff faktisk på selveste Karina på turen også. 2 ganger!

Er visst litt i ulage om dagen. Merka det på pulsen. Den som pleier å synke ganske raskt til 60 og til og med under det på en god dag når jeg stanser og står helt stille, holdt seg rundt 100. Og skøyt i taket ved den minste motbakke. Ble ikke akkurat ren sone 1-tur selv om jeg prøvde å ta det så rolig jeg kunne. Syntes det muligens løsna litt andre halvdel av runden, men det var kanskje medvind, pluss at det ikke var fullt så kupert. Kom meg opp i over 60 km/t da, i dumpa ved Skjetten. 2 ganger til og med! Altså begge veier. Det er sjelden vare at jeg får til det alene, selv på en god dag. Snittfart 25,8. Nesten 6 mil.

Så ble det tur på meg i går også. Mest fordi jeg følte jeg måtte, siden det er ritt til helga og jeg ble litt bekymra for dette med pulsen dagen før. Sjekka hvilepulsen min natt til onsdag, bare for å sjekke at den ikke har økt noe voldsomt. Men den hadde faktisk sunket fra 47 i februar til 43. Så da er det ikke det som er galt hvertfall.

Følte meg litt vill og gal, så jeg tok Enebakk Rundt motsatt vei. Så ble jeg ferdig med bykjøringa med en gang. Det er en grei runde det. Ikke så mye bakker og akkurat passe lang, 8 mil. Så er det en bensinstasjon etter nøyaktig 4 mil. Der vanket det en is i sola på meg. Jeg syntes jeg fortsatt lå høyt i puls. Potet i halsen og pulsen i været så snart det gikk litt oppover. Men jeg klarte stort sett å holde meg i max sone 2 i bakkene. Bortsett fra da en Rye-syklist passerte meg bakfra. Plutselig ble konkurransebryteren skrudd på tror jeg. Hadde vært artig å parkere han. Han sykla jo ikke så fort. Men det gikk over når jeg ikke så han mer. Syntes jeg hadde en ganske grei snittfart. 27 km/t, på ganske rolig puls. Jeg klarer vel 10 km/t mer i snitt på lørdag da? Hvis jeg gasser på? I 21 mil?? Ehhh..

Color Line Setesdal Tour på lørdag. Kristiansand - Hovden. Vi reiser nedover i morra. Er litt spent. Selv om det regna og var kaldt i fjor, var det en veldig fin opplevelse og fint ritt. Vinterbukse og ull blir det nok ikke i år skal man tro på værmeldinga. I år blir det sol og varmt og kort kort. Bare det blir jo en opplevelse! Uten regnsprut klarer jeg kanskje å se litt på omgivelsene også. Hvis jeg har tid til det. Håper vi ikke skal kjøre så innmari fort. Jeg har ett hovedmål, men det tør jeg ikke fortelle. Mål nr 2 er å henge på lenger enn 16 mil, for det var der jeg datt av i fjor. Å henge på hele veien inn tror jeg uansett ikke jeg klarer. Jeg har jo ikke klart det hittil på noe ritt hvertfall. Men det blir uansett en fin tur da. Hotell i morra og hytte på Hovden. Hele helga går med. Sosialt og fint. Gleder meg.

Så planen nå er å spise og drikke godt og få noen gode netter med søvn. Så får det stå til på lørdag. :))

Fra i fjor. Tatt av fotograf langs løypa. Som tydeligvis er en mann siden kun halve motivet er med.