Sognefjellsrittet 2012

I'm back!

Blogglysten døde visst litt midt imellom sommerferien et sted og Nils-Petter sin flytting til Stavanger. Men nå har jeg fått igjen spiriten, og godt er det!

De fine bloggene våre gikk adundas i forbindelse med den nye nettsiden vår, men nå fungerer de hvertfall igjen.

Det har vært en fin sommer. Og vi fikk jo faktisk litt sol også. Ferien ble selvfølgelig lagt opp utifra terminlista, men vi fikk gjort andre ting enn å baaare sykle også altså.

Men det ble jo en del sykling også da. Vi sykla oss en tur på Sotra dagen før vi satte kursen mot Sogndal og Sognefjellsrittet.

Lørdag 7. juli var det klart for Sognefjellsrittet. Lom - Sogndal. Jeg har aldri før tatt sånn transportbuss i forbindelse med ritt, men jeg tenkte jo at det sikkert gikk greit. Fikk sykkelen avgårde på traileren og satte oss i bussen. Litt oppspilte, men klare. Nå skulle vi jo bare sitte på bussen og slappe av noen timer før vi var i Lom og startområdet. Vi skulle jo til og med få masse død-tid i Lom. Men den gang ei! Tror du ikke bussen havarerte midt oppe på fjellet. Ja, så og si på toppen! Så folk begynte jo å haike. Vi var hverken så veldig flinke eller heldige eller ivrige på denne haikinga, så vi, Bjørnar, Karina, NP og meg, var jo blant de 6 som sto igjen og venta på ny buss. Så der hadde vi våre ritt-forberedelser da. Midt på snaufjellet. Sto og smurte oss med varmekrem på bena og spiste matpakka vår. Litt mer stressa for hvert minutt som gikk.

Til alles store skuffelse så var den bussen langt der borte full. Tror noen klarte å klemme seg med på den.

Står og haiker litt da.. midt på fjellet

Omsider kom bussen, og vi lå an til å rekke starten. Men jeg kjente jeg var så oppgitt og nervøs. Nesten på gråten var jeg. Her hadde vi styra og ordna så fælt, lagt opp ferien pga dette rittet også var det ikke sikkert vi rakk starten pga den dumme bussen. Men vi kom oss til Lom, fikk utsatt starten med et kvarter også til og med. Jeg strena rett til sykkel-utleveringa. Kjempestressa. Ja, jeg småløp, veldig målrettet, tok meg ikke tid til å hilse på de andre i fart en gang. Fant sykkelen min som jo selvfølgelig var omhyggelig pakket inn med bobleplast. Rev dette av med mord i blikket og småløp tilbake for å starte på neste oppgave, nemlig å kle meg, sette på startnummer, chip, fylle langeposen, gå på do, fylle lommer, sende avgårde bagasjen min osv osv. Heldigvis fikk jeg masse hjelp, så det gikk jo smertefritt. Fikk varma opp bittelitt også faktisk før start.

Begynner å få oversikten nå

Godt med hjelp fra gode sykkelvenner

Og starten gikk. Schmækk, rett opp i sone 5 som vanlig. La meg på hjul og var dritflink. Men det gikk jo litt fort. Og vi skulle over et fjell liksom. Litt motvillig fra min side slapp vi feltet sånn at vi ihvertfall holdt oss under terskel i det minste. Og det var vel kanskje dette som reddet resten av rittet for min del. At vi tok det litt roligere. Men jeg hadde gullbein denne dagen! Gud bedre! Jeg har vel aldri før gledet meg til det var min tur til å ligge i front, men det gjorde jeg nå for da fikk jeg enedelig tråkka på litt. Det boblet og sprutet i beina. Om det var nervøsiteten iforbindelse med busshavariet som fikk utløp eller om jeg rett og slett hadde gjort ett eller annet riktig, eller om jeg bare hadde DDagen med stor dobbel D vet jeg ikke.

Sånn ja.. rett ned i bukken ut fra start. Her skal det tråkkes!

Så kom bakken. Den uendelige bakken. Altså fjellet. Jeg og NP skulle egentlig sykle sammen, men vi skjønte vel fort begge to på dette tidspunktet at det var en dårlig ide akkurat i dag. Jeg sykla så sakte jeg klarte for å holde følge med han, men han hadde en dårlig dag og hadde ikke mer å gi. Etterhvert sa han jeg bare kunne dra, og jeg var vel ikke så vond å be. Jeg tråkka forbi det som var oppover fjellet. Hilste på Formann før jeg passerte han også. Og det var en drøy bakke. 5 mil fra bånn til topp.

Tipp topp tommel opp!

På toppen var det kaldt, og nå hadde det begynt å regne også. Jeg hadde hørt at det var vafler på toppen, men jeg skjønte egentlig ikke hvor dette var hen før jeg så Bjørnar med en solid vaffel i hånda som var på solid vei inn i munnen. Han så på meg og øynene hans fulgte meg med spørsmålstegn og et lite nikk mot vaffelboden mens en finger pekte på meg og en annen i retning vaffelen i det jeg passerte. Veronica sto på sidelinjen og ropte "Heia Tone, Heia Tone!!" og det var vel da jeg fikk spiriten til å gasse på videre. Jeg trengte ikke vaffel. Trengte ikke stoppe opp midt oppe på fjellet i regnet og bli kald og stiv før jeg skulle begi meg ut på 1400 høydemeter med nedoverbakker. Nå var jeg jo ganske varm, og hadde enda ganske gode bein. Så jeg fortsatte.

Det tok ikke lang tid før Trond og Bjørnar tok meg igjen og jeg tok følge med dem hele veien ned fra fjellet. Syntes jeg var kjempeflink som klarte å holde følge med dem gjennom de krappe svingene. Biler og campingvogner og hårnålsvinger om hverandre. Her var det om å gjøre å ikke ta noen sjanser. Og det lukta ganske greit med svidde bremseklosser på vei ned.

Vel nede la jeg meg som en klegg på hjulet til Bjørnar. Funka bra det. Han sykla i akkurat passe ligge-på-hjul-fart. Det var vel en 6-8 folk bak oss igjen og Trond kom frem og lure på om vi skulle kjøre rulle. Men nei, hverken jeg eller Bjørnar var noe interessert i det. Så da ble det ikke det.

Så trengte vi litt påfyll fra følgebilen så vi slapp feltet. Fikk den siste Prolong-flaska mi og jappen jeg hadde i langeposen min. For en super jobb følgebilcrewet gjorde forresten. De var alltid der når jeg trengte dem! Og det tror jeg alle av oss følte selv om vi sykla ganske så spredt! Fantastisk!

Bjørnar ville sykle eget tempo opp den siste knausen med noen kilometer 10% oppoverbakke. Jeg også kjørte eget tempo, som var noe raskere enn hans. Ikke noe vits i å ta det rolig så nærme mål tenkte jeg. Så fra nå var jeg alene, og gassa på oppover. Og bakken var laang. Sånn på tampen av rittet var den uforskammet og unødvendig lang. Noen hundre meter fra toppen klarte jeg å lime meg på bakhjulet til en som passerte bakfra, og vi bytta på å dra resten av veien inn. Eller han slapp meg frem når han selv ble sliten og la seg frem igjen når det begynte å gå litt for sakte for han tipper jeg. Fra toppen var det faktisk bare nedoverbakke resten av veien mot mål. Tok igjen en jente og en mann som hang seg på oss. Prøvde å riste av meg hu jenta, men å riste av seg noen i nedoverbakke er ikke så lett. Tråkka på og syntes jeg ennå hadde fine bein. Så plutsleig var jeg i mål. Og i det jeg passerer målstreken hører jeg over høytaleranlegget:"Og der har vi Tone .... i mål fra Reaper Racing, som førstemann i sin klasse!" Woot? Vant jeg klassen min? Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på at var en mulighet en gang. Jeg var jo første Reaperen i mål også. Hva de andre somla med veit jeg ikke. Vaffelspising kanskje. Heidi kom ikke lenge etter meg og sikra seg en solid andreplass. Go Reapers!

En fornøyd kaptein

Veldig fornøyd med rittet og egen innsats. Nils-Petter var ikke sånn veldig fornøyd med noen ting, men det hjalp med en pils. :)

GPS-logg her

Styrkeprøven 2012

Nå sitter jeg her og lurer litt på hva det er som skjer. Jeg lurer på hvorfor alle har begynt å sykle mye dårligere, for nå har jeg begynt å vinne. JEG liksom! Ja, det er helt sant. Har vunnet de to siste rittene jeg har deltatt på. Helt ufattelig. Tenkte jeg skulle skrive om min opplevelse av begge to, hver for seg. Starter med styrkeprøven Dombås - Oslo.

Dombås - Oslo. 35 mil. Eller var det 34,4. Det er ihvertfall himla langt og mye lenger enn jeg noensinne har sykla før. Så jeg tenkte at nå må jeg forberede meg litt bedre enn jeg pleier å gjøre. Gikk til innkjøp av nye dekk og slanger og klok av skade og i litt sånn anger-managment-stil fikk jeg betalt noen til å skifte dette for meg. Det er så innmari unødvendig å bruke masse tid og krefter og sinne på noe jeg ender opp med å ikke få til uansett. Jeg har da hvertfall endt opp med å pælme hjul, slanger og dekk inn på en sykkelbutikk i rent raseri en gang tidligere.

Så kjøpte jeg meg drikkesystem, sånn at jeg skulle slippe å styre så fælt med flasker og miste dem i fart og sånn. Man mister jo ikke sekken liksom. Så da var jeg hvertfall, uansett hva som kom til å skje, om jeg missa langinga eller mista flasker, sikra 2 liter på ryggen. Klok av skade der også med andre ord. Så fint det er å ha litt erfaring :))

Så bakte jeg kake. Tronds sykkelkake. Som jeg, i regi av min asberger light, har døpt om til lommekake da 4 k'er i ett og samme ord er minst en for mye. Uansett, denne kaka består stort sett av sukrose og egg, litt grovt mel og nøtter. Energikake der altså. Perfekt for lange ritt hvor man trenger energi og magen samtidig får noe å jobbe med.

Noe annet jeg gjorde i mine forberedelser var å dra til Drammen og Helse Pluss. Synes beina mine blir så fort sure, selv i sone 1 kjenner jeg på syra i bakkene, så jeg bestemte meg for å prøve en time hos disse gutta. Banke ut litt gammel syre. Og det var vel ikke det dummeste jeg kunne gjøre. Det dumme var vel at jeg ikke hadde kommet mye før. Fikk beskjed om at knappe 5 dager før var litt i seneste laget. Men bedre enn ikkeno. Og jeg hadde visst tidenes stinneste bein og lå jo i bue bare han såvidt tok i meg. Gud bedre. Eller "hildrande du" som min mor pleier å si. Det var så vondt det. Nesten litt ubeskrivelig vondt. Fikk massasje på forside og bakside både på lår og legger. Litt tær og føtter og så en runde på rygg til slutt. Fikk en hel klokketime med juling. Og jeg ble helt ferdig. Mørbanka og uvel. Da jeg kom hjem måtte jeg bare gå og legge meg. Dagen etter hadde jeg blåmerker nedover både lår og legger.


Rittdagen kom, vi reiste til Dombås og forberedelsene fortsatte. Blanda opp 7 flasker med Herbalife Prolong. Det burde holde.

Og det blåste stiv kuling fra sør. Altså motvind deluxe. Ser kanskje ikke sånn ut på flaggene.. men det blåste altså veldig.

Starten gikk og det gikk veldig greit. Jeg var eneste jenta i hele pulja. Jeg hadde sikta meg inn på å slå kvinnerekorden fra i fjor. Da måtte jeg i mål under 11 timer og 18 minutter. Det burde gå. Om jeg klarte å henge på hele veien inn var det bankers, men tvilte på at jeg klarte det. Og det gikk bra lenge. Lå fint planta ganske langt bak i feltet. Farta var grei. Tror vi hadde en snittfart på 42 km/t de første 10 mila. Var bare flatt og nedover. Ved Lillehammer hadde vi en snittfart på 36-37. Egentlig ikke så mye å fortelle om de første 21 milene. Var flink og spiste kake litt innimellom og passet på at jeg fikk i meg 1 flaske med prolong per 1,5 time.

Så skjedde det. Vi kom til Mjøsbrua, etter 21 mil. Her hadde vi sidevind og jeg mista dragsugeffekten. Syresmellen smalt skikkelig og jeg var på god vei opp mot maxpuls i det jeg raste gjennom feltet. Klarte ikke henge på mer. Nils-Petter dytta meg på igjen. Og jeg klarte meg bra en liten stund til. Vel over brus. Ikke mer sidevind. Ikke bakker. Hang på i flere kilometer til. Inntil jeg datt av igjen. Og NP dytta meg på igjen. Så begynte jeg å dette av såppas at NP måtte ned og hente meg og dra meg opp igjen. Gjorde dette et par ganger helt til det ikke gikk mer og vi måtte bare la feltet gå. Crap!! Det gikk jo så bra! Men hadde ikke noe igjen i beina. Stokk stive. NP bestemte seg for å sykle med meg. Kjøre for meg. Dra meg inn. Til ny rekord?? Et par mil senere møtte vi på Per Edwin og Einar som også hadde sluppet feltet. De hang seg på oss. Nå var vi 4 stk. Etter enda noen mil hvor NP dro oss alene så bytta vi på å dra. Alle like slitne. Strekningen forbi og gjennom Feiring og bortover der syntes jeg var helt grusom. Det regna, det blåste motvind, og det var slakt oppover hele veien. Sliten og lei. Også så trøtt. Noe så uendelig trøtt. Visste ikke at det gikk an å bli så trøtt under aktivitet, men det føltes uforsvarlig av meg å blunke, for jeg sleit med å åpne øynene igjen. Og tiden gikk, men det gjorde ikke kilometerne. Det gikk helt grusomt trått! Men gutta tråkka. Jeg orket ikke dra så lenge av gangen, men jeg dro ihvertfall litt.

Vi hadde en colastopp, fikk rista litt løs i beina, og det hjalp. 9 mil igjen. Hva må vi ha i snittfart for å slå rekorden? Snittfart var det eneste jeg tenkte på de siste timene. Og hvor mange bakker vi hadde foran oss. Jeg begynte å bli usikker på om vi ville klare det.

Så tryna jeg. Litt usikker på hvor dette var, sånn ca Jessheim tror jeg. Også litt usikker på hva det var som skjedde. Tror vedkommede jeg lå på hjulet til plutselig reiste seg i en bakke og jeg kom borti bakhjulet hans. Jeg trooor ikke denne personen var en av oss, men jeg mista hvertfall balansen og skjenet ut til høyre, rett inn i et felt med tandemsykler med blinde folk på. Traff en av de og smalt i bakken. De folka var jo helt fra seg. Hjalp meg opp igjen, børsta av meg, plukket opp det jeg hadde mista ut av lommene, og forklarte de blinde hva det var som foregikk. Jeg fikk summet meg og konstatert at det gikk bra. Så ut som det gikk bra med sykkelen også. Jeg satt meg på igjen, titta ned for å se om kjede og alt var som det skulle, begynte å trille igjen og klikke inn. Men glemte å se fremover! Så det endte med at jeg kjørte inn i dem igjen! Samme folka. Tredde forhjulet mitt inn mellom sykkelen og benet til han blinde. Og jeg lå på bakken nok en gang. Fortsatt klikka i. Og jeg følte meg bare kjempeflau. Og de folka var ikke like fra seg denne gangen. De sto mest og så dumt på meg. Jeg kom meg opp igjen og jeg sa de måtte skynde seg å sykle videre før jeg kjørte på dem igjen. Helt i tåka. Såå sliten.

Nils-Petter kom og fiksa sykkelen min for nå gikk ikke bakhjulet rundt, og vi begynte å sykle igjen. Heldigvis at det gikk bra. Hadde vært tragisk med sykkelhavari sååå nærme mål. Jeg hadde en Japp i lomma, og vi fikk cola og redbull av faren til NP som sto opptil flere steder langs veien, og det hjalp. Kjente jeg begynte å få tilbake litt krutt i beina. Einar datt av i bakken opp Djupdalen, så nå var vi bare 3. Og syklet mot tiden, og motvinden og bøtteregnet. Nå fikk ikke jeg lov til å ligge først, nå skulle jeg spare beina mest mulig og komme meg inn til rekord! Gutta bytta på å dra. Per Edwin gassa på noe enormt nedover Østre Akervei. Gravde skikkelig i kjelleren. I et vær jeg aldri har vært borti før. Det var slakt nedover og vi lå i 24 km/t. Jeg fikk klump i halsen og ble rørt der jeg lå på hjul. Her driver gutta og sykler for meg. Her sliter dem seg ut for å få MEG inn. Og NP da som slapp feltet med vilje for å hjelpe meg. Jeg tror det er noe av det største noen noen gang har gjort for meg. Jeg er uendelig og evig takknemlig for det disse gutta gjorde for meg denne dagen. Må ikke glemme å nevne støtteapparatet med Roy Arne, Kent og Pål som gjorde en fantastisk jobb. Og vi kom oss i mål på UNDER 11 timer. Jeg sykla inn på 10.56. Som beste kvinne med 3 timers margin til nr 2 og ny kvinnelig rekord på den distansen med nesten en halvtime! O Lykke! Vi klarte det!!!

Logg her

Jeg har forresten aldri gått i bakken før så det var litt stort for meg. Sånn i tillegg til å vinne og sette ny rekord selvfølgelig. Helt greit med tryn-debut når det ikke ble værre enn dette.

En uke senere tok vi bilder av de nye draktene våre. Og når man på død og liv insisterer på å bruke en svimete hobbysyklist som modell så ender man opp med å vise frem vesten med denne albuen:

Var uansett gøy å være katalogmodell. Her har vi meg og Jan-Tore i tempodrakter:

Fortsatt god ferie til alle. I neste innlegg vil jeg fortelle litt om deler av min ferie, Sognefjellrittet. :)))

I mellomtiden kan du jo ta en titt på Lene Mari sin blogg. Der har hun skrevet noen fine ord om meg og Monica. 

Vestmarkrittet 2012

Jeg har visst kommet dithen at jeg ikke rekker å blogge om annet enn ritt. Ikke at det er en trend som har utpekt seg i særlig grad ennå, bortsett fra kanskje akkurat nå.

Kan jo kjapt nevne siste uka, bare for å få den loggført, sånn for ordens skyld. Tirsdag ble det rundt 6 mil "rolig"tur med Jan-Tore, Arne og Hagemann. Det starta jo rolig og fint men jeg syntes da det gikk fortere og fortere i bakkene. Onsdag terrengsykling i Østmarka med Jan-Tore. Det ble en fin runde og lenge siden jeg har vært på de stiene. Gassa på skikkelig. Moro. Torsdag ble jeg med Monica og Michelle på tur over Minneåsen. 5 mil totalt og tok det superduperrolig, for skulle jo spare beina før rittet lørdag. Trivelig å sykle med bare jenter for en gang skyld. Så ble det total hvile fredag. Syntes da det var en grei rittoppladning.

Så var det lørdag og Vestmarkrittet. Nok en gang syntes jeg det gikk crap. Får liksom aldri til vestmarkrittet. Eller får jeg til terrengritt i det hele tatt? Synes jeg klarer meg relativt greit i selve terrenget, men det går stort sett i lusefart på grusen. Klarer aldri å henge på hjul slik som jeg gjør på raceren. Hang på bittelitt i dag ved ulike anledninger, men så fort det går oppover så klarer jeg ikke. Og jeg lurer på hvorfor det er sånn. For det virker jo som om alle andre får det til. Hadde jeg ikke klart meg passeilg greit på landevei hadde jeg slått meg til ro med dette, men synes det er rart at det skal være så stor forskjell. Da kan det vel ikke være bare meg det står på. Kan det stå på utstyret? La meg ta en liten status-sjekk på Godeste Gary:

1. Veier 12,4 kg med halvfull flaske på.
2. Kast i bremseskiva bak så den subber i klossen
3. Det piper i forbremsen så jeg sykler gjerne med bremsehendelen litt inne for da blir lyden borte
4. Kast i bakhjulet av ukjent årsak. Alle eiker intakte
5. Knirk i setepinnen
6. Girspakene butter i hverandre
7. Sykler alltid med dempegaffel åpen
8. Kjører på Maxxis Ardent 2.25 foran og bak. Helt konge på sti synes jeg, men mistenker at de har litt stor rullemotstand.
9. Har gjerne 20 eller mindre PSI i dekkene (spanderte dog på meg nesten 30 i dag)

Det kan hende at denne sammensetningen gjør meg til en sinke på grus. Jeg håper nesten det.

Jeg hang på første gruppa i pulje 7 ganske lenge, helt til det begynte å bli fryktelig bratt opp mot Solli gård. Veldig fornøyd med at dette partiet kom så raskt i rittet, for den bakken er uendelig tung.  Etter det begynte grusen og så var jo jeg en lost case. Sykla mye for meg selv for å si det sånn. Synes jeg klarte meg greit i terrenget, men ble jo sliten mot slutten, og det var noen grusomme kneiker på slutten. Her ble det litt gåing, og jeg ble enda mer uvenn med skoa. Faders drittsko.

Synes det var no rart med forhjulet mitt også. Noe føltes galt. Men tenkte det bare var startnummeret som dirra og slo mot slangene. Oppdaget da jeg var kommet hjem at forhjulet var løst. Jeg kan ikke huske å ha løsna på det. Er det noe som driver og løsner av seg selv da? Tydeligvis. Eller så er det noen som vil meg meget vondt. Men det var hvertfall godt at jeg ikke mista det i en av de steinfylte partiene, eller i det hele tatt. Note to self der. Sjekk at hjula er på før start.

Sa til meg selv at jeg skulle være fornøyd med en sluttid på 2.30 eller raskere. Rullet i mål på 2.33. Ikke ille det utifra målet. Havnet på en 4. plass i klassen. Ingenting å grine av det heller. Men er fortsatt ikke fornøyd. I forhold til tiden i fjor burde det ha gått bedre i år, for i fjor syntes jeg det gikk supercrap. Brukte 5-6 lenger tid i år, men rittet er også lenger. Det sies at det er 10 minutter lenger, men 10 minutter for hvem? De raskeste? Er nok enda lenger på mitt nivå velger jeg å tro. Så jeg sykla jo fortere i år enn i fjor, men allikevel. Syntes jo det gikk bra i år selv om jeg nesten ikke klarte å få noe drahjelp. Syntes jeg ga så mye, og syntes jeg kjørte fort nedover hvertfall. Jeg må bli raskere på grusen!

Logg

Eva Sofie sykla sitt aller første ritt i dag. I klassen 6-9 år. Tok det med knusende ro. Falt aldri, selv om det var litt ulendt terreng enkelte steder, men hjalp opp de som gjorde det. Og fikk medalje i mål. Hun hadde det kjempegøy og ville sykle mer ritt. Stolt!! <3

Noen bilder i fra dagen:

Mor og datter klare for ritt!

Litt peptalk fra mor

Mye rart man skal forholde seg til når man debuterer som rittsyklist!

Så er det mor sin tur.

Fotografert forfra og glant på bakfra..

Klar!

På første rad i slusa

Kjekt å slippe å klikke inn før startskuddet går

Og vi er igang!

Sees på den andre siden

Tatt av fotograf langs løypa. Heldig med den.

På vei mot mål!

2 barn som lurer på hvorfor jeg ikke er så gjørmete som jeg pleier å være